Her er historien: For 3 uker siden-ish forlot faren til kjæresten min, familien. Han og kona vil skilles, og forlot da familien. Dette tar kjæresten min veldig, veldig tungt, og det er såklart forståelig. Men hun sliter med å sove, ha lyst til noenting, orker aldri ha besøk, er ikke i humør for overnatting etc. Hun har slitt med hyperventilering pga dette og gråter hele tida. Jeg sier til henne at jeg respekterer at hun sliter sånn, at hun bare får bruke tida hun trenger for å få det bra igjen. Jeg prøver å komme med råd til hva hun kan gjøre, f.eks. prate med noen eksperter. Hun sier hun ikke klarer det, og ikke klarer å åpne seg for noen. Hun gjør altså ikke noe for å få det noe bedre, utenom å være med familien (som hun forøvrig ikke klarer være uten, hun klarer ikke forlate dem slik at jeg og henne f.eks. kan gå en tur).
Forrige fredag kom han tilbake igjen, og hun var vel egentlig ganske forbannet på han. Ingenting har blitt bedre, og hun sier at ting bare blir verre og verre. Nå begynner jeg å bli lei, for i går var det 2 mnd siden jeg sist så henne. Iløpet av de 2 mnd har vi pratet på telefon 1 gang, og resten har kun vært sms. Jeg spør hele tida om vi kan møtes, av flere grunner:
1. Hun trenger å komme seg ut og få tankene på andre ting
2. Jeg har behov jeg også, jeg ønsker å være med og se henne. Hjelpe henne etc.
Jeg har kjøpt blomster et par ganger, men hver gang vi skal møtes, blir det bare avlyst fordi da orker hun ikke ha besøk. Hun sier også at det er en stor grunn til at hun tar det så tungt, det med faren. Hun sa at hun ville fortelle meg det når vi var sammen, men den dagen kommer jo aldri. Nå i det siste har hun også sagt at det med skilsmissen er god nok grunn til å være lei seg og reagere som hun gjør. Jeg er forsåvidt enig i det, men synes reaksjonen hennes er ekstrem. De har visst vært veldig av og på de siste 5 årene, så hun har hele tida visst at foreldrene har det vanskelig sammen. Jeg spør henne masse for å få litt oversikt over hvordan hun har det, men det ender bare med "jeg orker ikke diskutere, vi diskuterer alltid", når det kun er spørsmål fra meg for at jeg skal forstå. Jeg får forøvrig aldri svar, og sitter gjerne igjen som et enda større spørsmålstegn.
Jeg føler det kun er jeg som jobber for forholdet, for det er kun jeg som tar initiativ for å møtes og ringe etc. Men jeg får avslag på avslag. Hun er blitt en helt annen jente enn hun jeg ble kjent med, hun sender aldri nattamelding og godmorgen-melding (slik hun alltid gjorde før).
Nå har vi blitt enige om at vi skal ta en pause, og prøve igjen når hun får det bedre. Facebook-statusen er blitt fjernet (om at vi er sammen) fra begge. I dag så jeg også at bestevenninna hennes har slettet meg fra facebook, noe jeg ikke tolker som særlig positivt og lovende..
Hva synes dere jeg burde gjøre? Jeg føler egentlig at vi burde være sammen, og jeg burde støtte henne så godt jeg kan, som en kjæreste. Men det er veldig vanskelig når jeg ikke får vite noe særlig, og ikke får vært hos henne og alt går i tekstmeldinger. Jeg er et menneske jeg også, jeg har behov jeg også der jeg vil møte henne etc. Når venner og familie spør om når vi sist var sammen og jeg svarer 2 mnd, blir de skikkelig overrasket.
Hei Smooth! Først og fremst er jeg nok ikke alene når jeg sier at du virker som en sympatisk og bra fyr. At du har forsøkt å backe opp kjæresten din så mye du kan, kjøpt blomster også videre er veldig fint gjort av deg :) Nå kommer den harde biten, og det er mulig resten av folket er dypt uenig med meg, men det får så være.
Slik jeg tolker dette, har du gjort alt du kan og alt du "skal" gjøre som en kjæreste. Hun er/har utvilsomt vært borte i en vanskelig livssituasjon. Men det er det flere som har, og etter min mening går det en grense. Når hun ikke ønsker å oppsøke hjelp, snakke med eksperter og tilsynelatende tar deg for gitt, bør det ringe en bjelle hos henne at dette går utover deg også.
Jeg kjenner hun naturligvis ikke, men lurer på hva hun mener med en "pause"? At du skal sitte og vente til hun blir bedre?
Mitt råd er å kutte kontakten totalt. Følgelig kan hun selv ta kontakt når hun vil, men du skal slippe å sitte og vente. Kjærester er der for å støtte hverandre. Når hun ikke vil ta i mot denne støtten, er det hennes problem. Ikke ditt.
Takk for bra svar!
Vi ble begge enige om å ta en pause, det var jeg som nevnte det først for 1-2 uker siden. Men vi er litt usikre på hva det vil si å ta en pause. At vi ikke prater sammen i det hele tatt? Ikke kan være sammen på fritida? Jeg tenker at vi kan sende noen meldinger etc, men jeg skal liksom ikke styret livet mitt etter henne.
For meg blir det en liten lettelse å ha pause, for da slipper jeg å måtte fokusere så mye på å tenke ut hva jeg kan gjøre for å få forholdet til å fungere.
Jeg har selv opplevd at mor og far skiller seg (i den grad av at de aldri har vært gift, men nå er blitt sammen igjen etter et halvt år med pause), og jeg tenkte selv at dette er en ting DE TO må finne ut av. Jeg kommer alltid til å ha begge i mitt liv, uansett om de bor sammen eller ikke. Jeg følte ikke at jeg kunne blande meg inn i forholdet dems. Men jeg respekterer fullt ut at hun bryr seg om familien, og det er ikke til å legge skjul på at hun har et mye bedre familieforhold enn det jeg har med min familie.
Vet ikke om det har noe å si, men hun har nettopp vært i et avstandsforhold (slo opp i august, vi ble sammen i desember), og jeg bor 45 min unna henne. Det er ikke noe problem for meg å dra til henne, men helst ha det i helgene ettersom vi kun går 2-3 timer sammen i hverdagene.
Hun har nevnt at hun skulle ønske jeg bodde nærmere, slik at vi bare kunne tatt en 5 min kjøretur unna hverandre, og jeg har kikket på muligheter for å bo der. Men det ser dårlig ut pga skole og sånt for min del
Bare hyggelig.
Fint at du ikke tar "pausen" noe hardere enn det. I min bok er "pause" aldri noe godt tegn, men hva det innebærer kan jeg ikke uttale meg om ettersom jeg har aldri har hatt det.
Jeg synes likevel både hennes og bestevenninnens oppførsel er merkelig. At hun fjerner deg fra Facebook faller på sin egen urimelighet. Mitt tips; kutt alt av kontakt. Og da mener jeg alt. Dette gjør at du får en anelse av hvor interessert hun er, og om det er "liv laga" som muttern sa til meg da jeg var i en tilsvarende situasjon.
Du har gjort alt du kan - ikke sitt på gjerdet og vent.
Edit: Støtter meg til Kaizer sitt innlegg.
Noen ganger er den beste støtten du kan gi henne å la henne være fullstendig i fred. Hvis hun ikke vil snakke om det, så synes jeg du skal la være å spørre. Så får det bli opp til deg, om du vil være i et forhold der du blir stengt ute når hun har det tungt.
Enig med Schwarzkopf her, ikke kontakt henne, dra ut og møt andre jenter, hvis hun er interessert i noe mer vil hun ta kontakt. Det er fullt mulig at det vil ta lang tid før hun får orden på sakene sine og det er også mulig at når hun får det er hun ikke interessert i å være med deg lenger.
Sunneste vil nok være, som de fleste her sier, å komme seg videre og la hun selv velge om hun vil ta kontakt igjen.
Alternativt, hvis du synes det er vanskelig å gi slipp uten videre går det ann å rådføre seg med venninna.
Etter hva jeg klarer å tolke fra teksten din virker du som en sympatisk, rolig og grei kar. Hvis du klarer å presentere tankegangen din for bestevenninnen hennes kan det kanskje trigge en del ting.
Mulig hun vet noe som du ikke vet som kanskje gjør det lettere for deg? Og kanskje prøver hun å snakke litt med jenta det gjelder ?
Etter hva jeg vet, vet ikke venninna at foreldrene sliter. Så da er jeg egentlig veldig nysgjerrig på hva kjæresten min har fortalt henne, ettersom hun har slettet meg.
Synes dere jeg bør sende venninna en melding og forklare? Jeg er redd hun uansett kommer til å ta hennes side, uansett hva jeg sier. Dessuten høres det ikke særlig bra ut at jeg ikke orker mer når foreldrene hennes sliter.
Quote from: Smooth on April 18, 2013, 10:22:34 AM
Etter hva jeg vet, vet ikke venninna at foreldrene sliter. Så da er jeg egentlig veldig nysgjerrig på hva kjæresten min har fortalt henne, ettersom hun har slettet meg.
Synes dere jeg bør sende venninna en melding og forklare? Jeg er redd hun uansett kommer til å ta hennes side, uansett hva jeg sier. Dessuten høres det ikke særlig bra ut at jeg ikke orker mer når foreldrene hennes sliter.
Hvis hun har sagt noe negativt om deg til venninna og ikke vil treffe deg eller gjøre noe med deg så ville jeg tatt det som at hun ikke vil være sammen med deg, bare at hun er for feig til å si det rett ut så hun bruker alt det andre som en unnskyldning.
På den andre siden kan det selvfølgelig hende at hun bare sliter litt akkurat nå og bare trenger litt tid.
Uansett hvilken av de to det er, tror jeg fortsatt det beste er å la dette være og la henne ta kontakt hvis hun vil noe mer. Hvis du kjenner venninna veldig godt så kanskje du kan spørre henne, men slik jeg forstår det er ikke dere BFFs så tror du vil få lite konstruktivt ut av det.
Hvis dere allerede har avtalt pause så la henne få en pause, ikke bry deg med henne og snakk med andre jenter i stede. Hvis du fortsatt føler trang til å se om noe kan skje om 3 uker så send henne en casual melding for å sjekke hvordan det går, da vil du fort finne ut hvor interessert hun er.
Et spørsmål, hvor lenge har dere vært sammen før dette skjedde?
Vi har vært sammen siden desember, men jeg har ikke sett henne siden midten av februar.
Er hun en litt innesluttet person i utgangspunktet? Mer introverte personer ønsker gjerne å løse problemene sine alene og trenger mye tid til å prosessere tankene før de begynner å snakke med andre om problemet. Mer ekstroverte mennesker går gjerne rett til venner og snakker om problemet. Men uansett hvor introvert man er pleier det ikke å ta så lang tid som du nevner her. Ut fra det jeg tolker prøver hun enten å presse deg ut av forholdet eller så sliter hun litt med seg selv, for det er ikke normalt å bruke så lang tid på å fordøye et slikt problem - særlig når hun til en viss grad har vært forberedt på det. I et normalt parforhold hadde hun ikke lukket deg så mye ute, og hun hadde i alle fall beklaget det og sagt at hun snart er klar til å snakke om det. Alle trenger alenetid iblant, men ikke så lang tid. Du har sikkert gjort det, men hvis jeg hadde vært det hadde jeg sendt en åpen invitasjon om at du er der for henne og at du er klar for å snakke med henne nårsomhelst, men at det er hun som skal kontakte deg når hun er klar.
Slik jeg ser det er begge alternativene jeg la fram situasjoner du ikke ønsker å befinne deg i. Om det er sistnevnte, at hun sliter med seg selv, kan det bedres over tid, men det vil være et forhold som vil ta mye nergi fra deg og hun vil bli veldig avhengig av deg om du skal bygge henne opp. Det er utrolig leit å gå fra henne hvis hun nettopp sliter, men hvis du sender en åpen invitasjon kan ikke du gjøre så mye mer. Du kan snakke med venninen hennes DU har best forhold til å prøve å spørre litt om situasjonen. Da finner du nok fort ut om "kjæresten din" har det veldig vondt med seg selv eller om hun bruker situasjonen for å få forholdet til å gli fra hverandre fordi hun er for feig til å slå opp.
Lykke til! Utrolig kjip situasjon du har kommet opp i, men du har nok uansett fått mye erfaring rundt parhold og så virker det som at du kan finne en annen jente som passer mye bedre for deg og som gjør deg lykkeligere (og ikke f.eks. bare tilfredsstiller egoet eller ditt seksuelle behov/nærhetsbehov som skjer alt for ofte)!
Har vært sammen med det som utviklet seg til et ... utfordrende case på et tidspunkt selv, og vil gjerne minne deg på et par ting:
- Du skylder ikke denne jenta noe.
- Hun er ikke ditt ansvar. Dette gjelder spesielt ettersom dere har vært sammen så kort tid.
- Du bør basere din beslutning om hvorvidt hun skal ha en plass i livet ditt på hvorvidt det gjør livet ditt mer eller mindre som du ønsker å ha det.
- Dersom du/dere beslutter at dere skal gå hvert til deres, så finnes det en masse andre fisk i havet for dere begge. Det er lett å tenke at du er et lys i mørket for henne som ingen andre kan være (satt på superspissen) og at det er brutalt å ta det vekk, men det er ikke nødvendigvis sånn.
- Dersom du beslutter å ta dette opp igjen, så må du vurdere om denne oppførselen aldri kommer til å vise seg igjen, eller om dette kan være en forsmak på hva du kan forvente om du velger å være involvert med denne dama i en betydelig periode av livet ditt.
Ønsker dere begge alt godt og håper det ordner seg.
Ser det har kommet mange gode svar her som jeg er helt enig i :)
Du virker som en veldig sympatisk og hyggelig gutt - en ordentlig god kjæreste. Viktig at det ikke er samvittigheten din som eventuelt får deg til å fortsette å være sammen med jenta, til syvende og sist er vi alle ansvarlige for vårt eget liv, og man skal være forsiktig med å støtte andre så mye at det går langt utover egen livskvalitet. Når det er sagt er det jo også mulig at kjæresten din blir helt seg selv igjen snart, og den jenta regner jeg med du egentlig ikke vil miste :)
En tanke fra meg er at man skal være forsiktig med å si noe om hva som er å overreagere. Det er vanskelig å vite helt hva noen føler og hvorfor de føler som de føler. Årsaker og løsninger er kanskje uansett ikke det viktigste, det kan hende hun føler seg litt angrepet av spørsmål om hvorfor hun reagerer så voldsomt. Jeg vet selvsagt ikke noe om denne jenta. Men om det var jeg som var så lei meg, tror jeg at jeg ville hatt behov for å bare snakke eller gråte, og få høre av kjæresten min at han støttet meg og var der for meg. Ingen løsninger eller spørsmål. Han kunne holdt rundt meg, latt meg gråte og bare forstått at jeg hadde det vanskelig.
Det høres forsåvidt ut som du har vært der for henne, og vist henne at du er glad i henne, og at det er hun som trekker seg tilbake, avlyser avtaler etc. Det er rart, men kan hende hun ikke vil belaste deg med å måtte trøste henne også. Jeg tenker selv sånn overfor vennene mine hvis jeg er trist. Når hun har vært så trist så lenge som nå, og trukket seg unna, er det likevel litt bekymringsverdig. Jo lenger hun lar seg synke ned, jo vanskeligere kan det bli å komme "opp" igjen også, og det er klart det tærer på deg og forholdet deres også.
Vanskelig problemstilling, dette. Håper du finner ut av dette, og ønsker deg lykke til! :)
Av ren nysgjerrighet, hvordan gikk/går det ? :)
Vi slo opp like etterpå. Har snakket med henne på telefon én gang etterpå, da hun var full og fylleringte. Ellers har det blitt litt prat ca hver dag på snapchat/facebook, men hun har visst noen familieproblemer konstant (bestefaren nettopp død :/ ) og ja...