Hvordan slutte å bære nag

[Zervs]

Jeg bærer til tider nag til personer som har gjort meg vondt, dette gjelder spesielt en ekskjæreste som selv har sluppet unna alt ansvar for sine handlinger. Selv om jeg har en mulig date på gang med en annen jente, vekkes sinne i meg hvis jeg ser denne ekskjæresten med en annen fyr. Det er ikke sjalusi, men mer et ønske om at denne personen skal lide. Jeg hører ofte om både menn og kvinner som tar hevn ved å ligge med bestekompisen, sprer nakenbilder av han/henne på nettet o.s.v for å føle en viss rettferdighet. Jeg har absolutt ikke planer om å gjøre dette, jeg tar også avstand fra vold på det sterkeste. Men hadde jeg fått høre at eks'n min hadde falt på glatta og slått seg, mistet førerkortet eller strøket på eksamen hadde jeg ikke følt noen sympati, jeg hadde heller følt meg bra (sweet revenge) Dette er jo så feil, fordi jeg er ikke en slik person til vanlig, heller tvert i mot. Jeg har alltid hatt sterk rettferdighetssans. Hvordan skal man få slike tanker ut av hodet?

[Love]

Det tar noen ganger tid å komme over ting. Jeg blir mest sint på meg selv for at jeg har latt meg selv såre (i et par tilfeller). Når det verste er over hender d jeg synes synd på den som var slem (typ at de må leve med seg selv når de er så kjipe..for et liv...) Og man kan jo være glad for å være kvitt dem..

[solstråla]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver ang min eks. Min rettferdighetssans er også veldig sterk og jeg er en person som har stor empati og med følelse for folk rundt meg. Vendte punktet mitt var når jeg begynte å fokusere mer på positive og gode følelser over en lang periode. Jeg følte sinne og null sympati for han når han ikke fikk opprykket i jobben som han ønsket osv. Negative tanker eller bruke energi på personer som har gjort noe som har såret meg dypt er ikke verdt det. Dette var derimot ikke noe jeg ønsket å føle. Når jeg slo meg tilro med at jeg kunne tilgi hans handlinger, men aldri glemme. Forsvant disse tankene opp i hodet mitt. .

[Greeneyed]

Det er ingen som har oppført seg dårlig mot meg før (hvertfall når det gjelder folk på min egen alder eller gutter/menn jeg har datet), så det kan hende mine råd ikke er til så stor hjelp, i og med at det ikke handler om noen eks.

Det er én person jeg kunne ønske jeg aldri hadde møtt. Jeg tar ikke stilling til om han har noe godt i seg, det er umulig å si. Han tenker jeg aldri på, ikke sånn ordentlig. Hvis jeg forteller om ham, er det alltid i fortid, og med en distanse, som om jeg forteller om en film jeg har sett. Jeg har ikke tilgitt, men jeg bærer ikke nag eller. Jeg gidder ikke å sløse energi eller humør på en som ham, og til syvende og sist, tenker jeg at nag rammer den som bærer det sterkest.

Edit: Mulig jeg har fortrengt en del, og at dette strengt tatt ikke er så sunt :p

[Zervs]

I morgen skal jeg på byen og prøve å sosialisere mest mulig, får håpe det hjelper.

[--WTF?--]

Dette er jo så feil, fordi jeg er ikke en slik person til vanlig, heller tvert i mot. Jeg har alltid hatt sterk rettferdighetssans. Hvordan skal man få slike tanker ut av hodet?

Sympati og rettferdighetssans er to forskjellige ting.

Men det virker litt uklart hva du mener med at din eks har "sluppet unna ansvar for sine handlinger"? Hvem skulle i så fall ha stilt henne til ansvar? Hvem tillot at [hva det nå måtte være] kunne skje i utgangspunktet? Har det faktisk skjedd en urett mot deg så må du kreve din rett til oppreisning, og da KAN det være legitimt å ta i bruk sterke virkemidler dersom intet annet fungerer. Har du derimot selv gjort valg som tillot [hva det nå måtte være] å skje, så må du slutte å benekte det ovenfor deg selv. Gjør du ikke det, vil du fortsatt ha et svakt punkt som andre kan utnytte igjen.

[Zervs]

Dette er jo så feil, fordi jeg er ikke en slik person til vanlig, heller tvert i mot. Jeg har alltid hatt sterk rettferdighetssans. Hvordan skal man få slike tanker ut av hodet?

Sympati og rettferdighetssans er to forskjellige ting.

Men det virker litt uklart hva du mener med at din eks har "sluppet unna ansvar for sine handlinger"? Hvem skulle i så fall ha stilt henne til ansvar? Hvem tillot at [hva det nå måtte være] kunne skje i utgangspunktet? Har det faktisk skjedd en urett mot deg så må du kreve din rett til oppreisning, og da KAN det være legitimt å ta i bruk sterke virkemidler dersom intet annet fungerer. Har du derimot selv gjort valg som tillot [hva det nå måtte være] å skje, så må du slutte å benekte det ovenfor deg selv. Gjør du ikke det, vil du fortsatt ha et svakt punkt som andre kan utnytte igjen.

Det har ikke skjedd noe straffbart. Kort fortalt omhandler det en form for utroskap, at hun gikk bak min rygg, løgner etc. Hun oppførte seg svært utidig til tider. Hun la opp visse kjøreregler for et forhold som jeg var helt enig i (positivt) men fant deretter ut at hun ikke har levd etter disse reglene selv. Når jeg derimot stilte krav til henne, var det ikke snakk om å være velvillig, selv om jeg var fleksibel i hennes krav til meg. Når slikt skjer, blir jeg hevnlysten til tusen.

[Potet]

Se det heller på som positivt av at du kom ut av et forhold som helt tydelig ikke funket/var likestilt. Kanskje du er sur på deg selv for at du lot det skje/ikke gjorde det slutt tidligere siden du antageligvis føler forholdet var noe bortkastet tid?

[Zervs]

Se det heller på som positivt av at du kom ut av et forhold som helt tydelig ikke funket/var likestilt. Kanskje du er sur på deg selv for at du lot det skje/ikke gjorde det slutt tidligere siden du antageligvis føler forholdet var noe bortkastet tid?

Utroskap skjer jo for det meste uten at den andre finner ut av det, derav blir det vanskelig å forhindre selve handlingen. Men ja, i etterpåklokskapens lys synes jeg forholdet var bortkastet tid.