Ny tråd hvor jeg vil at de som vil kan poste historier/erfaringer fra oppveksten, gjerne i kronologisk rekkefølge. Grad av utlevering velges selv. Interressant å se hva slags bakgrunn og erfaringer andre har når det kommer til leken gutter og jenter imellom. Hadde du en periode hvor du var god da du var liten, for så å miste den igjen? Blitt tøffel av å ha dame? Når kom du ut av skallet? Løsnet det på et tidspunkt? Del det dere vil! :) Gutter og jenter kan svare, selvsagt.
Story of my life:
Jeg var hunkaliscious i barnehagen, typ mæd bitches, kysset vel alle jentene på avdelingen.
Barneskolen begynte litt rolig, litt anonym. Men mot slutten fra 5-7 tok det seg opp da stilen begynte å sitte (eminem-swagga), men fortsatt ukysset siden barnehagen.
Ungdomskolen begynte også rolig, masse usikkerhet siden jeg var yngst på skolegården osv. Men midt i 9. klasse ble jeg med den "farlige gjengen" som testet ut alkohol og værre, jeg holdt meg unna værre enn så lenge. Men etter et par hjemmefester og grøftefyllaer fikk jeg endelig kysset i en alder av 14 år. Deretter gikk det fort fremover, det var i the golden age of MSN, og jeg hang på diverse nettsider og fant jenter i nærheten og chattet mye. Ble de ikke med på festene våre, så inviterte jeg dem til meg og det ble masse roting og snart også pupper, handjobs, fingring og endelig min første blowjob. Nettop blitt 15. Sommeren mellom 9. og 10. tok helt av, da var vi på fylla 2-3 ganger i uken og vi følte oss som pimper med nye jenter hele tiden. Stadig ikke noe sex dog. Det var liksom noe vi ikke fikk til, bare et par stk. på trinnet hadde pult. Et halvt år senere, halveis ut i 10. klasse, fikk jeg min første kjæreste. Score, pulings et par måneder før jeg fylte 16.
Videregående skole: Slått opp med ungdomskolekjæresten, ny skole, masse muligheter. Jeg og mine gamle venner fra ungdomskolen ble umiddelbart annerkjent som gutter som hadde peiling, vi var utadvente som følge av all jentekontakten siste året på ungdomskolen og entret vgs som "de kule". De søteste jentegjengene ble våre nye festvenner, og stemningen var god. Vi var ikke teite eller nedlatende mot andre, og ble slik jeg oppfattet det likt av alle på trinnet. Fikk raskt flere venner i 2. og 3. klasse også. Good times. Mot slutten av 1. klasse ble jeg kjent med en ny jente, som ble kjæresten min de neste 4 årene. Resten av vgs gikk stadig roligere for seg, da jeg ikke var bevisst på hva som skjedde, ble jeg fort mer tøffel enn jeg ville være (retrospekt). Meldte meg i større og større grad ut av godgjengen.
Årene som fulgte vgs: Etter hvert ble det slutt med hun jeg var sammen med, gikk nesten 1 år uten å egentlig ville møte jenter. Jeg ville kanskje innerst inne, men hadde ikke noe driv. Møtte veldig få. Et par heldige kyss her og der, men ikke noe å snakke om. Begynte på høyere utdanning som en relativt anonym type. Fikk snart ny kjæreste likevel, som holdt ~2 år. Mindre tøffel, da jeg begynte å vite hva jeg ville være og var forsiktig med å gå i fellen. Men lite viste jeg at jeg hadde mye utvikling i vente. Da jeg begynte mitt 3. år med høyere utdanning var jeg singel igjen. Og denne gang skulle det bli bra. Gikk ut masse. Litt beginners luck gav meg noen gode opplevelser i starten, men jeg ville ha mer. Bli bedre. Jeg merket at det var masse å lære, og mye ubesvarte spørsmål fikk meg til å søke etter litteratur. Jeg fant frem til overveldende mengder stoff på nettet om sjekking og "game". Hadde tidligere lest litt om det for gøy, men nå skulle det læres. Om lag samtidig meldte jeg meg inn på forumet her. Så noen videoer fra RSD o.l.
Nå etter snart et år med masse turer på byen, merker jeg at mye har skjedd. Jeg har enda ikke kommet over alle mine sticking points, men jeg oppfører meg som et helt annet menneske når jeg snakker med jenter. Det er litt morsomt å merke at jeg ligner mer på meg selv som 16-17-åring nå, enn noen gang før. (Dog mer moden, selvsagt.) Jentene likte meg da, og jeg føler jeg kan si at en del av de liker meg nå. Mye mer nå, enn året som singel etter det lange forholdet. Jeg er enda meg, verdiene og tankene mine om viktige ting er de samme, interessene er mye av de samme, og jeg ER enda MEG. Jeg er bare en bedre meg. En meg som skjønner jenter litt bedre, en meg som har mer selvtillit ovenfor jenter. En meg som er mer der jeg vil være som person. Det er mye mer som kan øves på, jeg har bare skrapt i overflaten foreløpig. Gode tider ahead. 8)
Kult å lese stemning:)
artig lesing stemning.
jeg er selv fra en liten fjellbyggd nederst på kartet i romsdalen(øverst i dalen) hvor barnehagen + skolen bestod av 10 elever. siden dette er på landet så ble det masse jakt og fiske. i en alder av 10 kunne jeg jakte alene på fjellet og var ikke redd for noe i naturen, hadde helge turer med venner alene på fjellet hvor vi satte snarer og fisket. var en jævel på flue fisking. men ukysset
når jeg begynte i ungdomskolen flyttet vi til byen molde som er ca 2,5 timer unna hvor vi bodde før. startet i 8. klasse uten at noen kjente meg. de andre i klassen kjente til værandre eller var venner fra før så det var to klikker der. jeg bla han nye som snakket rart, har en ganske tjukk dialekt. jeg har også adhd og dyseleksi, noe som gjør at jeg får spesial undervisning på den tiden. dette endte så flott opp med at jeg var han nye som ingen kjente som snakket rart og måtte gå på spesial skole. etter litt ble jeg mobbet og fler og fler holdt seg enten unna eller ble med på plagingen, var en som var med og spilte sjakk i matfri men ellers ikke noe stor sosialisering uten om det. jeg var og hode stups forelsket i ei i klassen min og prøvde så godt jeg kunneog snakke med henne. men ikke noe napp. fortsatt ukysset.
i 9. klasse så ble det litt lettere fikk ei vennine på komfermant leir og vi hang en del sammen, jeg begynte og spille håndball sammens med en gjeng, de ble mine gode venner(de gikk ikke på samme skole) de var meget sosiale og trakk til seg masse damer og gutter.. han enne er bare mr hunk. og han andre klarer og snakke om alt og alle liker han, jeg var mer han rare i gjengen som klarte alt med kansje litt for mange historier som prøvde febrislk og passe inn. startet og med break dance det året, og ble kåret til regionens 3. beste kunn slått av de to andre. ble ikke bed på noen fester, men det ble de to andre, men de gikk skjeldent eller aldri siden jeg ikke ble bed.
på skolen gikk det på samme måte. fortsatt en del mobbing, men nå mer fysisk. endre med at jeg altid gikk med kniv, men min utmerkede form gjorde at jeg kom altid unna.(takk gud) gikk og var virkelig redd for folk. så endte med nok et ukysset år.
i 10. klasse snakket ingne til meg på skolen på hele året. dette var det beste året på ungdomskolen. på klasse tur til tr.heim klarte klassen min og klasse forstander og gleme meg igjen. noe som ente med et rabalder. mens break dancingne og håndballen gikk bra. men nok et u kysset år.
på videregående gikk det bra, jeg fikk drive med snekkring og begynte mer og mer med data. eneste festen jeg ble bed på var et lan.
andre året på videregående ble jeg 18 (jan) så da var vi ute og drakk for første gangen, var en meget liten samling, hadde bed alle jeg kjente til stor fest. og 3 stk møte opp. de to kompisene mine og dama til han ene. men vi hadde det gøy.
tredje året på viderer gående var det mer tegning. russe tiden var gøy og klassen hadde egen russe bil hvor jeg var primus motor. beste skole året ever. fikk mitt første kyss som 19 åring med ei første års jente som ville bli med i bilen. kysser du han får du sitte på greie.
starte så og jobbe på en møbel snekker fabrikk. de to andre kom inn i militæret, så så de bare av og til. hadde en annen data kompis som jeg hang masse med i den tiden. ble ikke mye møte med damer på noen av oss. men møtte ei jente på nettet som jeg fikk mitt første ligg av. fant senere ut at hun var utro med typen og ville få han sint og misunelig.
jobbet som snekker i 2 år før jeg klarte og nesten miste 3 fingre på ei sag, hvor på jeg begynte som tegner. de to kompisene mine flyttet på seg. begge fikk dammer. enne ble sammens med søstra mi, noe som den dag i dag føles som et svik.
jobbet som tegner i noen år før jeg var lei av og være alene hele tiden og flyttet til bergen da jeg ble permitert fra tegne jobben. startet på en butikk og trives godt med det.
den eneste skikelige vennen jeg noen gang har hatt er vel fotball laget mitt som altid har vært der for meg. og jeg for det(vet det høres sært ut)
i bergen gikk jeg masse ut og fant meg til slutt en gjeng og henge med, denne gjengen hvor alle har dame og snart barn er meget bra og være med, men de liker ikke og dra ut for og sjekke damer, da er det og henge på pubber, noe jeg og liker, men få damer. fikk ei dame i fjor sommer. hun fant meg tilfeldig, og dro med meg hjem til dører og tok kon takt med meg dagen etter på. begge reiste vekk i en mnd eller 2. og etter 22. sø møttes vi igjen. var da sammen i 30 dager før hun dumpet meg.(yey 30 dager med sex:p) etter det brukte jeg 6 mnd ca på og finne meg selv. så fant jeg dette forumet, har gårr ut 3 dager i uken siste 8 mnd eller noe slikt. kansje mer enkelte mnd, har fått meg noe av og til men ellers lite. blir meget litte kyss og klem, men masse nr og masse snakking og gøye historier.
Quote from: Jeagle on August 29, 2012, 21:28:21 PM
eneste festen jeg ble bed på var et lan.
;D
Dette er fascinerende lesing, gutter. keep em coming! Kult å vite at jeg ikke var den eneste som var lame i ungdomstiden ;)
.
Konge-tråd. Å lese om andre som har slitt før og har det bedre nå er verdens største motivasjons-faktor. Gleder meg til å poste historien min - etter å ha fikset problemene mine.
Artig lesning :) Jeg skreiv egentlig ett innlegg her, men det ble borte når jeg trykka "legg til" fordi jeg hadde glemt å klikke på "forbli alltid innlogget".. Får skrive på nytt en annen gang :)
Halloien, alle sammen!
Ble født like ved svenskegrensen en varm aprildag i herrens år 1990. Om det var varmen som gjorde det eller bare genetikk vet jeg ikke, men jeg var allerede jentegal i en alder av rundt 4 - 5 (and still goin' strong). Forsøkte å bli barnehagens Hugh Heffner så og si, men på grunn av en lite stilriktig hockeysveis endte det ikke i annet enn ødelagte drømmer og leverpostei på veggene...Jeg var en aggressiv, liten jævel. Mitt største sjekketriks i perioden: Høytopplesning av Karius og Baktus.
Jeg startet på en "drittskole" med dårlige lærere, gamle stoler og barn med seriøse problemer. Både lærerne og stolene var fra tiden hvor Titanic fortsatt var en våt drøm, mens mine gamle medstudenter nå sitter inne for ymse grunner. I all hovedsak besittelse og importering av eksotiske planter fra Colombia. Utviklet (helt på egenhånd) en vanvittig sjenerthet som var en ødeleggende faktor gjennom perioden. På dette tidspunktet var hockeysveisen avlivet.
På ungdomsskolen var jeg et mobbeoffer enkelt og greit. Hadde blitt ganske god og rund, selvtillitt var ikke-eksisterende, og et enkelt offer for alle og enhver. Var lett synlig i terrenget og hadde ikke akkurat fysikken til å løpe i fra noen. At suksessen med det andre kjønn var ræv trengs knapt å nevnes.
I andreklasse på videregående hadde det endelig tatt seg opp. Begynte å kle meg noenlunde bra, startet å trene, fikk meg venner, startet med PU (mysterymethodish) og ble etterhvert ganske så populær. Fikk mitt første kyss i 06, og min første BJ da i 07. Det skjedde i garasjen mens jeg hadde fest i leiligheten over, mamma stod utenfor og snakket med snekkeren vår...Og jenta var selvsagt dattera hans. En historie som skal fortelles, om ikke til mine egne barnebarn, så til noen andres. Uansett, jeg startet å sjonglere litt. Ei jente her, ei jente der. Kastet all moral langt vekk (om noen finner den er det dusør. Den er sårt savnet.) og fikk seriøse problemer på skole og ellers. Fikk meg til slutt kjæreste og ble kuet i ca. 6 måneder før jeg gjennoppstod som en jævla zombie. Mye sex et stikkord her.
Startet å studere lenger nord i landet etter å ha hatt et friår, eller "finne-meg-selv-yoga-år" som jeg liker å se på det som. Var faretruende nærme å skaffe spikermatte og slå meg ned i en hule, men heldigvis var studiene mer attraktive. Fant meg raskt ei jente, ble i overkant tøffel...Okei da, jeg var selve definisjonen på tøffel. Tok slutt etter ca. 6 måneder da jeg fant ut at ho hadde sex med alle de personene jeg ikke kunne fordra. Utviklet en personlighetsforstyrrelse og måtte hjem til yogamatta igjen rett etter eksamen. Fikk mange bj's dog.
Flyttet lenger sør året etter. Til det mest isolerte stedet på sørlandet som også har en kult. Jeg ble ikke med i kulten, men noe annet sosialt liv var det heller ikke å snakke om. Et par sexløse dates endte opp med scenebetennelse i armen og konto på keez-movies.com. Trist. Og det var egentlig det forrige året oppsummert.
Men hva skjer nå? Jo, nå bor jeg med en av de beste kompisene mine - midt i sentrum - med en god jobb, studier, fremmadgående band og en mentalitet som kunne skremt Charter - Svein så hardt at han hadde flyttet til Shyrokolanivka for å leve et rolig liv som bjørnepels-selger. Kan ikke huske å ha hatt så god selvtillitt, så god holdning og så gode fremtidsutsikter siden reguleringen falt av en gang i 06. Riktignok ikke hatt så mye intime stunder med det motsatte kjønn, men det kommer seg.
...Og der tok plukket jeg forumblomsten min. Håper å lære mye av dere, folkens :)
Jeg var kjempeflink da jeg var yngre, første kjæreste da jeg var 13, og derfra gikk det i ett, da jeg var 17 begynte jeg å bli litt skeptisk til gutter, og det gjør ting litt vanskeligere. Kunne fremdeles flørte, men skeptisk til menn og intensjonene deres. Da jeg var 19 fikk jeg meg en kjæreste som ga meg litt mer tro på menn, kjærligheten og alt det der. Nå som jeg er singel så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gripe det an :p
Husker godt min første forelskelse. Det startet på barneskolen i 5. klasse. Hun var søskenbarnet til en bestekompis og vi hang sammen som gjeng ganske ofte, særlig når det nærmet seg ungdomssskolen og første året der. Jeg tørte ikke å spørre henne direkte (om vi skulle bli sammen) og fikk søskenbarnet til å spørre for meg, noe som resulterte i nei to ganger. I perioden dro vi på turer til Tusenfryd som jeg arrangerte. Jeg kommer fra landet og det krevde en del planlegging av buss og togtider, jeg var veldig god på den biten. På en av de mange turene tenkte jeg at jeg skulle imponere ved å vinne en bamse til henne, men jeg klarte ikke.. så jeg ba de gå i forveien, jeg skulle bare på do.. Fant en suvenirbutikk som solgte store bamser, kjøpte den (latet som jeg hadde prøvd spille en gang til og hadde vunnet den) og gav henne.. God stemning!
En dag etter skolen (hadde da vært forelsket i 3 år i samme jenta) mannet jeg meg opp og ringte henne fra hustelefon (før mobilen sin glanstid!) og da fikk jeg plutselig Ja! Hadde en liten samtale og la på. Etter det fortsatte vi å treffes som gjeng, men hverken hun eller jeg oppførte oss som vi var sammen og det gled bare ut... Ei anna jente som inn i bildet, det ble klining og styr. Og det ble en del forelskelser, men jeg hadde ikke sex for første gang før langt forbi vgs...
Jeg har alltid vært sjenert og tror jeg har levd en alt for beskyttet oppvekst på landet. Levde på et lite området, men hadde veldig mange venner som bodde rett i nærheten og var således veldig sosial.. det gikk knapt en dag uten at noen, både gutter og jenter (alltid 2 jenter, aldri alene), kom og ringte på døra for å finne på noe. Men jeg likte aldri familieselskaper med slekt som bodde langt unna og foreldrene mine svarte ofte for meg hvis noen ville ha kontakt, jeg hadde det lett;) Dette har jeg nok beholdt, men ovenfor godt kjente var jeg ikke sjenert i det hele tatt.
Gikk på høgskole og ble for første gang stormende forelsket i ei jente på siste året der. Fikk første kontakt med henne ved å lure inn navnet mitt i en liste læreren sendte rundt, for å dele oss inn i grupper. Fortalte det til en kompis som bodde vegg i vegg med meg, noe som gjorde at han også ble oppmerksom på samme jenta. Denne fyren var ganske flink med jenter, høy og lys. Første gang jeg hadde henne med meg hjem, så dukket han opp i døra og hun lyste opp før han sa Hei. Tenkte ikke så nøye over det der og da, men etter hvert fant jeg ut at han snakket med henne i skjul. Det stoppet henne ikke fra å ta meg med hjem og en del roting, men det hele endte bare med masse styr, hvorav hun også var på besøk hos naboen min oppi det hele. Har bestemt meg for å aldri la ting dra ut så langt og at jeg bør bryte hvis det ikke skjer noe med en gang (det er rett og slett ikke verdt å vente og håpe det kan bli noe!). Følelsene av å bli gått bak ryggen fra en god venn og samtidig ha kjærestesorg etter 1 år med forelskelse, var noe av det jævligste jeg har opplevd i livet. Responsen fra denne fyren, når jeg konfronterte han med det, var å si at "jeg ville heller ofret vennskapet hvis jeg kunne fått hun der". Etter dette har jeg fått øynene opp for hvor "slemme" gutter/menn egentlig kan være med hverandre, under et hyggelig ytre. Og det er skremmende at det kun kommer frem i enkelte situasjoner, som jeg aldri hadde ant om det ikke var for denne opplevelsen.
Jeg har senere funnet kjærester via Spraydate, MP og Sukker og fått dame omtrent på første datene (som har vart fra 3 mnd til 1 år). Men dette har endret seg, jeg har litt høyere krav og blir nok også møtt av høyere krav fra jentene, noe som har gjort det vanskeligere (jeg skylder nok delvis på samfunnets utvikling mot ONS og det å være pågående, men det er kun meg selv jeg kan endre!). Dette gjorde at jeg for 3-4 år siden tok et valg: Jeg skulle bli mer sosial, selvstendig og bli kvitt sjenertheten! Meldte meg på salsakurs alene, noe som var et stort steg.. Bare noen få gutter der, men jeg kom meg dit og tok omtrent alle nivåene, etter hvert sammen med en fest-kompis som jeg også stakk på dans på byen med. Kort tid etter kom jeg over en MTV-serie på nett, The Pickup Artist, og jeg tenkte: Oj, tenk om jeg hadde klart det der! Dermed meldte jeg meg på GV kurs.
Husker min første boot camp... jeg var nervøs som bare det, jeg kan aldri huske å ha gått bort til fremmede jenter, edru før! Men jeg hadde sterk motivasjon, mannet meg opp og gikk rett bort til to jenter som satt i intens samtale, jeg kom inn fra siden av bordet og de så meg på lang avstand: Det gikk som det måtte gå, uten engang å se på meg løftet de hånda og viste "stopp" tegnet. Men reaksjonen min ble at jeg jublet, jeg følte jeg svevde! De så bare rart på meg, må virkelig ha lurt på hvorfor jeg skulle bli så happy for å bli avvist ;) Jeg hadde tørt det! Etter dette gikk jeg rundt, stort sett på eget initativ og klarte hanke inn 8 tlf nr, noe som var rekord i gruppen den kvelden.
Føler jeg fortsatt har lang vei å gå, har vært innom RSD i London og en BC med GV til. Har utrolig mye teori i hodet og har vært mye! ute. Men jeg har aldri helt klart å kvitte meg nok med AA, selv om jeg logisk sett ikke ser på det som noe farlig. Når jeg har fått åpnet 4-5 sett hvor iallefall noen har gått bra, så har jeg ikke så mye AA lenger. Har det nesten ikke når jeg skal vinge, merkelig nok og det er nok ofte der jeg har fått de beste samtalene. Ulempene der, og ellers når jeg åpner, er at jeg blir værende og snakke med jenta alt for lenge, i stedet for å bare close og gå videre (ta med hjem gjør jeg sjelden og jeg viser ofte ikke nok initativ til det.. Vil heller ha kjæreste enn ONS, jeg syntes det er alt for mye styr, bare for å gjenta det samme dagen etter...). Jeg har skjønt jeg bygger mye komfort/tillit med mange av de som jeg klarer åpne og er bra underholdning (noe som ikke bare er bra..).
Jeg må imidlertid utfordre meg selv enda mer og gjøre litt sprøe ting, tørre å drite meg ut rett og slett. Løsne opp litt. Har også hatt noe opphold fra ut-på-byen og kanskje datet litt mye fra Sukker, noe som ikke har vært lurt for fremgangen min. Dating en-til-en er noe helt annet enn å åpne sett på byen.
I barnehagen lekte jeg en del med jenter, men vi var bare venner. På barneskolen hadde jeg vel svært lite med jentene å gjøre, friminuttene gikk med til å spille fotball og ellers var jeg ganske stille og sjenert selv om jeg hadde flere gode venner. Jeg trivdes godt med vennene mine, og brydde meg egentlig ikke noe særlig om jenter i det hele tatt før de siste årene, hvor jeg egentlig bare bestemte meg for at "henne liker jeg". Det ble ingen ting ut av det.
På ungdomsskolen var jeg veldig skoleflink, og fikk etter hvert en god vennegjeng hvor vi var to gutter og tre jenter. Vi var ikke blant de kuleste på skolen, men hadde det kult sammen. Jeg prøvde samtidig hardt på å bli populær, og hadde en del venner blant de kule også, men ingen veldig nære venneforhold. Mot slutten av de tre årene begynte jeg så smått å gi opp å bli blant de kule guttene, noe jeg i ettertid er glad for, rett og slett fordi de fleste som er "kule" på ungdomsskolen egentlig ikke er kule folk i det hele tatt, man bare drittsekker. Når det gjelder jenter på ungdomsskolen så husker jeg godt noen dager i starten av 8. klasse hvor jeg var bombesikker på at en jente likte meg. Dette var kjempestort for meg, og jeg passet på å ta på meg de kuleste klærne jeg hadde og style håret ekstra kult før jeg gikk på skolen. Det viste seg kjapt at det ikke var meg hun likte, men en annen med samme navn som meg.
Senere i 8. ble jeg veldig god venn med en søt jente som jeg likte veldig godt. En kveld mannet jeg meg opp til å sende henne en sms med spørsmål om vi skulle bli sammen. Svaret ble, "overraskende" nok, nei. Med tanke på at hun hadde brukt mye tid i ukene før på å fortelle meg om en gutt hun var forelsket i, så var det kanskje ikke så rart. De siste årene av ungdomsskolen var det hovedsaklig to jenter jeg likte etter tur. De gikk i klassen min, så jeg pratet litt med dem, men jeg turte jo aldri å gjøre noe mer. Jeg tror i hvert fall hun ene likte meg litt også, men når jeg ikke tok noe som helst initiativ enn til å danse med henne når vi hadde dans i gymmen så ble det jo ikke noe av.
På videregående begynte den store endringen. Jeg var faktisk tøff nok til å velge en skole hvor jeg bare så vidt kjente to andre som skulle begynne, fordi jeg ville gå på medier og kommunikasjon istedenfor studiespesialisering. Jeg kom ikke i klasse med noen av de jeg kjente, og jeg var litt sjenert og usikker i starten. Etter hvert fikk jeg meg allikevel en del venner, blant annet min nåværende bestevenn som er en fantastisk kul person som alltid har vært kjempeflink med damer. På linjen min og i klassen min var det forsåvidt mange pene og populære jenter, men alle var stokk dumme og jeg utviklet egentlig bare et lite "hat" for de fleste av dem. I første klasse pratet jeg en del med en jente jeg likte (som ikke var blant de dummeste, men som allikevel var ganske søt), men fortsatt ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre for at vi skulle bli noe mer enn venner, det ble null spenning mellom oss. Første halvåret var jeg vel på min første fest i form av en revyfest på et leid utested i Oslo, men ingen ting skjedde. Det var også et vinterball på skolen, og her ble det en del tett dansing med en jente fra trinnet over. Jeg burde gått for kysset, men jeg skjønte det ikke. Etter hvert gikk hun.
Som da jeg valgte å begynne på en annen skole enn vennene mine var jeg igjen tøff da jeg meldte meg på skolerevyen i førsteklasse uten at jeg kjente noen andre som skulle være med. Jeg hadde veldig lyst til å være med, og samtidig så visste jeg at jeg trengte å utvikle meg sosialt, og at revyen var en glimrende mulighet for det. Jeg ble fort kjent med de få andre som var på lyd og lys-gruppen, og en av dem er fortsatt en veldig god venn av meg. Revyen var kort sagt en fantastisk opplevelse. Samholdet som kom mellom oss i løpet av intensivuken var veldig bra, og jeg hadde det kjempegøy. I forbindelse med revyen kom også mitt første møte med alkohol, første gang var jeg så forsiktig at jeg egentlig ikke merket noe særlig, mens andre gang drakk jeg meg alt for full.
Min første virkelige eye-opener kom en gang i 2. klasse. Vi hadde vært på en skoletur i Oslo og jeg skulle ta bussen hjem. Bestevennen min og en annen sto på holdeplassen da jeg gikk på bussen, og kort tid etter at jeg hadde satt meg fikk jeg en melding fra han ene om at hun som satt foran meg var sykt fin, og han ville at jeg skulle prøve å skaffe nummeret hennes til han. Jeg turte ikke å snakke til henne, og selv ikke da han ringte meg og ba meg om å bare gi henne telefonen så han kunne prate med henne turte jeg. Etter det var beskjeden fra bestekompisen min "Du må bli med meg på fest på fredag.". Da fredagen kom ble jeg med han hjem etter skolen, og han prøvde å lære meg alt han kunne om PU samtidig som han viste meg noen episoder av "The Pickup Artist". Jeg lærte masse, og på festen hadde jeg for første gang en viss idé om hva som faktisk var viktig å gjøre og ikke gjøre i forhold til jenter. Men jeg var fortsatt litt feig, så selv om jeg fikk bra connection med en en jente så ble det ikke noe mer enn prat og en god klem før jeg dro. Hadde jeg prøvd å kysse henne hadde det nok gått, men jeg skjønte det ikke nå heller.
Etter at jeg da hadde blitt introdusert for PU-verdenen så ble det mye teori. Jeg så mer av "The Pickup Artist" samt en del RSD-seminarer, i tillegg til at jeg leste MASSE på nettet. Mitt første kyss kom på en revyfest i 2. klasse, men på den kvelden klinte jeg til gjengjeld med tre stykker, rett og slett bare fordi jeg endelig hadde forstått at det var mulig.
Rett før vinterferien i andreklasse møtte jeg min første kjæreste. Vi var på fest på et utested i Oslo, og jeg og bestekompisen min kommer gående inn. I et hjørne sitter to jenter og prater sammen, og vi går bort til dem og begynner å prate med dem. Det går veldig bra, kompisen min winger meg så jeg får isolert hun ene, og før jeg vet ordet av det sitter vi i sofaen og kliner. Sånn (https://dl.dropbox.com/u/694638/bilde.jpg) satt vi egentlig resten av kvelden, bortsett fra da vi var inne på do og jeg fingret henne og hun sugde meg. Da jeg skulle gå ga jeg henne mobilen min så hun skrev inn nummeret sitt, og jeg sa jeg skulle ringe henne. Som sagt så gjort, jeg ringte henne to dager senere og fikset faktisk samtalen ganske bra til tross for at jeg var SYKT nervøs. Gjennom vinterferien sendte vi en haug med meldinger frem og tilbake (typ 30-40 om dagen) i tillegg til en del på msn, og da skolen begynte igjen etter ferien hang vi sammen i en del friminutter og sånt. Etter ca en måned ble vi "offisielt" sammen.
Men det varte ikke lenge. Etter en måned kom hun hjem fra en klassetur og fortalte meg gråtende at hun hadde kysset en annen fyr. Jeg bestemte meg etter mye om og men for å gi henne en sjanse til. Etter noen dager til oppdager jeg at de fortsatt holder kontakten litt, og dermed dumper jeg henne.
Etter det har årene gått og jeg har holdt på litt i perioder med to-tre jenter, men ingen ting har blitt noe mer, først og fremst fordi jeg ikke har hatt følelser for dem. Nå drar jeg ut en del, men sjeldent med mål om å sjekke aktivt, det blir bare å ta det som det kommer og se hva som skjer. Noen få ganger går ting bra, ofte skjer det ikke noe spesielt. Jeg har hatt sex på do på et utested, jeg har tatt med meg jenter hjem og jeg har blitt med jenter hjem, men de tilfellene er mer unntaket enn regelen.
Planen er å ta en bootcamp og "fikse livet" mitt før jeg flytter til Australia i februar hvor jeg ikke kjenner noen. Da kommer jeg til min hittil største utfordring i livet, å skape et helt nytt liv ut av ingenting.
.
Dtn; Gled deg til australia!! Folkene her er Bare verdens beste!! Er her alene på backpacking nå, og er det ett sted det går fint å komme alene så må det være her :D
Quote from: Autowin on August 31, 2012, 10:46:53 AM
Hvor var de dårlige stundene i livet ditt?
Virker som at alle her, bare har positive historier, og/eller i hvertfall bare positive avslutninger. Og livet deres har såvidt begynt lixm...
Jeg står på stedet hvil, og der blir jeg, liksom.
De dårlige stundene finnes absolutt, men det er ikke det jeg fokuserer på, og det er ikke de minnene jeg sitter igjen med når jeg ser tilbake på livet mitt.
Kult at så mange vil dele litt av historien sin med resten. Det virker som om mange har opplevd både med- og motgang med det motsatte kjønn, men historiene er også temmelig ulike. Virker som om det mange av oss har til felles (som nok er veldig menneskelig) er at det kommer et punkt i livet hvor det går opp for en at man har innflytelse på egen situasjon, og at vi faktisk kan gjøre grep og endre oss selv og omstendighetene. Er ikke alle venner man snakker om sånn med, så å få høre fra dere er lærerikt. Keep 'em coming!
::)min tur!
Barneskolen: outsider. eneste brune i klassen. Hun rare, som alle fniste av. Hadde 1-2 venner, som også ble sett på som rare. Men egentlig var vi ikke rare i det hele tatt, men du vet hvordan barn er: onde.
ungdomsskolen: litt flere venner, men ingen gutter som likte meg. jeg var liksom hun stygge. jeg nektet å kle meg i datidens noteklær: trange tights med sleng, buffalo, tynne Pamela-øyenbryn, topp som viste navelen. Gikk heller i saggebukser og hettegenser. digga hip hop, som var litt ut på den tiden. alle likte enten grunge eller dance. fortsatt en outsider.
vgs: fortsatte i samme stil, noen flere venner, litt mer utadvendt, LITT mindre rar i andres øyne. første kyss: 16. Samme året, i sommerferien, fikk jeg kontakt med en av de "kule" som var to år eldre, og ferdig med vgs. han var i militæret, så det var kun snakk om sms-kontakt. ens tund senere, hadde han perm---> fingring og tafsing. mye tull med han. lang historie kort: den dag idag, tror jeg han ringer meg fra skjult nr og legger på, selv om han er gift. taper. han var dust mot meg på den tiden, men egentlig var han litt forelska, men turte ikke å si det (sa det en gang), og slengte enorme mengder med dritt til meg istedet. kalt meg en stygg hore, bl.a. Skikkelig kul fyr ::) ::)
siste året på vgs, begynte jeg å gå ut på byen, I oslo, for å komme meg vekk fra alle bygdetullingene jeg hadde vokst opp med. En helt ny verden åpnet seg: gutter syntes faktisk at jeg var attraktiv. ble en del roting og klining. men ike mer. Hang på Sparks og Jackson ::). Fikk meg kjæreste i russetiden, eldre gutt fra en annet sted. var sammen i jævlig mange år. Ble heldigvis slutt, føltes som en lettelse. i 3,5 år etter det, gjorde jeg hva faen jeg ville. studerte i utlandet, reiste myyye, hardcore packpacking, alene, møtte mange kule mennesker, utviklet meg, lærte mye. beste årene i mitt liv. ble et par gutter i utlandet, veldig gøy, men ikke noe mer. kun det siste året, begynte jeg å date litt. I norge. Sukker ::). Ble etterhvert lei, og tenkte at nok er nok. eneste grunnen til at jeg datet, var fordi jeg kjedet meg. var ikke ute etter forhold eller pulevenn. Men jeg er litt spenningssøkende, og prøver alt som er nytt. Og blir fort lei. Bestemte meg for at jeg ikke skal date igjen, før jeg evt flyttr til utlandet,siden det er så mange flere sjarmører der enn her. Og vips!
så har jeg plutselig fått meg kjæreste, som er dritfin, sjarmerende, snill og som veldig tidlig, var interessert i forhold :)
¨så hva har jeg lært om sjekking? aner ikke! har ikk så god erfaring, egentlig. og mange færre sexpartnere enn det er vanlig for jenter på min alder. Men det har vært et bevisst valg. etter fylte 18, har gutter faktisk ikke vært så spennende for meg.
ellers har jeg lært mye om livet og meg selv. Jeg er fortsatt en outsider, men folk liker meg nå ;) Nå er jeg hun som tør å ta sjanser, være seg selv, gjøre som hun vil. Og opplever at gutter synes det er kult. + jeg er nok en god del penere enn jeg ble fortalt gjennom hele oppveksten. eneste mnenskene jeg har et problm med idag, er de "kule og populære" som vanker på byen, promoterer seg selv- en fake versjon av seg selv, er opptatt av fashion, og av å bli sett og hørt av de rette menenskene osv. Spy. sikkert fordi jeg ike føler at de er seg selv, og falskhet har alltid vært et problem for meg....
jajaja, livet er bra!
;D
Gratulerer med kjekkasen, QueenB ;D
Såh, my story:
Barnehagen gikk jeg veldig lite i, så aner ikke hvordan jeg var med gutter der, men så vel ikke annerledes på dem enn på jentene tror jeg, de var rett og slett lekekompiser og tenkte ikke noe mer over det...
På barneskolen var alt styrt av ei jente, og om man ikke var forelska i den samme som henne ble man ledd av og ertet skikkelig, mens gutten ble flau over at noen kunne være forelska i han... På slutten av barneskolen ble det litt mer akseptert å like hvem man ville, og man sendte lapper rundt med "spør på deg" osv og man var "sammen" i max ei uke, uten at noen av oss egentlig skjønte hva "sammen" og følelser var, man bare var sammen fordi vi hadde lært at sånn skulle det være...
På ungdomsskolen var det litt tilbake til barneskolementalitet, det var kun de "kule" som hadde rett til å ha kjærester, og om man var forelska i noen, og de andre fant det ut var det tilbake til å bi ledd av... Prøvde så godt jeg kunne å passe inn med å følge moten (7&9: svæææære levis 501 & gedigne collegegensere, 10: samme moten QueenB fortalte om, åletrange thigts med sleng, utringing og bar navle, og platåsko... Moten kommer litt senere til bygda ;) ) men passa aldri helt inn noen plass, hadde 2-3 venner jeg hang med på skolen, men satt mye hjemme alene og glodde på TV...
På vgs flytta jeg vekk fra alle og til en liten internatskole, og det ble den beste tiden i mitt liv :) Alle ble godtatt som de var, og det var ett fantastisk miljø... Jeg traff jeg min første kjærlighet, men vi passa nok overhodet ikke sammen, for vi gjorde ikke annet enn å krangle... Fikk mitt første kyss men gikk ikke lenger (da..)... Så ble det slutt mellom oss etter ett par uker, men jeg var fortsatt like forelska selvom jeg var den som gjorde det slutt... Og så gikk tida, jeg var fortsatt like singel og ikke forelska i noen andre, og trodde jeg aldri kom til å finne meg noen... Så en dag rundt vinterferietider overnatta jeg hos han, og han prøvde seg men jeg sa nei, siden vi ikke var sammen... Så han la seg til å sove og jeg angra som #¤%&, og tenkte at dette var eneste sjansen jeg hadde til å bli kvitt jomfrudommen, hvis jeg ikke skulle være jomfru hele livet, for jeg var helt overbevist om at ingen andre ville ha meg. Så jeg vekte han, og han var strax klar.. Trenger vel ikke si at det gikk ganske dårlig? ;)
Etter det holdt jeg meg singel til 3kl, ble en del fylleroting men ikke noe mer... Så i 3kl fant jeg en fyr jeg ble sammen med, men det varte bare noen mnd, for han rett og slett kvalte meg.. Han var mye mer forelska enn jeg var, og skikkelig sjalu kontrollfreak.. Så etter 4 mnd fikk jeg rimelig nok og dumpa han rimelig stygt med ordene "nå er jeg snart russ og da vil jeg være fri til å pule hvem jeg vil!"... Jeg var skikkelig slem mot han egentlig, men jeg hadde fått nok av å bi kontrollert, og han ga seg ikke selv etter jeg hadde tatt det opp med han flere ganger, så i mitt hode den gangen fortjente han det ;)
Jeg oppførte meg pent og gjorde ingen sprell i russetia, og noen mnd etter det igjen traff jeg to fyrer omtrent samtidig... Han ene så jeg bare på som en venn, men han påsto han var skikkelig forelska i meg, mens han lå med venninna mi... Vel, skal fortelle mer om han etterpå... Jeg falt nemlig for han andre fyren, en skikkelig player, og jeg som hadde rimelig begrensa med erfaring gikk rett på spillet hans, og satt igjen med følelse av å være brukt....
Vel, mens jeg slikka sårene hang jeg sammen med han andre bare som venn, og plutselig en natt begynte vi å rote.. (jeg vet, FY MEG!) Jeg hadde forholdsangst og ville ikke noe mer med han da, enda han påstod gang på gang han var forelska... Så fant han seg ei ny dame, og da først innså jeg at jeg var blitt forelska i han, og han holdt på med oss begge en stund mens han prøvde å finne ut av følelsene sine, for han hadde jo da egentlig gitt opp meg.. Men jeg "vant" til slutt, og fikk 4,5 år med on/off med denne fyren, de åra var rett ut ett helvete... Her snakker vi notorisk utroskap og psykisk misbruk...
Etter dette ville jeg bare være singel og leve livet, og testa ut det jeg trodde jeg hadde gått glipp av, som ONS, pulevenn osv, uten at det gav meg noe som helst... Så ett år etter jeg kom meg vekk fra psykoen, hadde jeg roet meg ned igjen og traff verdens snilleste mann.. Vi hadde noen herlige mnd sammen, men han hadde dessverre en del problemer i livet sitt, som han ikke ville trekke meg inn i, så han gjorde det slutt og jeg var helt knust...
Så traff jeg "the love of my life"... Kjærlighet ved første blikk, og det var visstnok gjensidig... Vi hadde noen herlige spennende mnd og var på vei til å bli sammen da han plutselig døde....
Etter at han døde har jeg sliti skikkelig med mannfolk, trekker meg unna og virker nok veldig kald... har følt det som jeg har vært utro mot han når jeg har styra med nen andre... Sender nok ut noen ubevisste signaler som gjør at mannfolka trekker seg unna... Er nå 3 år siden han døde, og foruten de 2 jeg har skrevet om i andre tråder her har jeg ikke rørt noen andre, og har heller ikke særlig lyst til det...
Hva gjorde jeg før for å klare å bli sammen med de, og hva gjør jeg nå som gjør at jeg bare ender opp som ei puledokke selvom jeg er interessert i mer? Aner ikke... Men vet jo at om jeg kun vil ha ligg, så er ikke det noe problem ;) Mitt problem er nå å få de til å være interessert over tid...
Allerede nevnt en historie i en annen tråd da jeg var liten gutt. Men det er noe jeg har blitt fortalt.
Barne/Ungdomskolen ba på lite spennende. Var bare en pen jente, og det var ikke sånn pen fordi hun var populær. Tror de fleste ville sagt seg enig.
Vid.gående ble 3 år uten noe spesielt. Fant ut jeg var en totalt annen person når jeg hadde drukket meg fra sans og samling, og merkligste var at mange av de jeg likte i edru tilstand ble stygge når jeg drakk. En annen ting var at jeg ikke så hvorfor et dårlig selvbilde var så ødeleggende for at jenter skulle like meg, og skjønte vel aldri at jeg ignorerte masse positiv feedback for å forsterke selvbildet mitt. Så jeg har vært en total skrue i mange år :P
Hadde sex første gang da jeg var 17år, en liten helgeromanse og jeg var full stort sett hele tiden.
Jeg har alltid likt å være snill og ærlig, men jeg hadde et dårlig selvbilde og stolte aldri skikkelig på meg selv. Så mine første forhold var dårlige, jeg hadde ingen forståelse av at de likte meg for meg. Så jeg kompenserte nok mye og søkte nok en del validering, så for å være ærlig ble det aldri skikkelige forhold av noen av de.
Det siste av disse ente veldig dårlig og på en måte som fikk meg inn i et langt og kaldt raseri. Så når jeg flytta til Trondheim for å fullføre min 3årige ingeniør så begynte jeg å trene og jeg gjorde mer for å aktivt treffe jenter. Etter 2 år så var alt jeg hadde funnet ut at jeg aldri kunne være ærlig, ting funka stort sett mye bedre når var så drita at jeg knapt huska hva jeg hadde gjort og at det faktisk måtte finnes ideelle metoder for å møte kvinner. "Bare si tull og vær Hard to Want". Det ble en del ONS'er denne perioden, men aldri noe fast. Hjalp ikke akkurat på selvtilliten.
Så begynte jeg i en jobb som tok opp mye tid og mistet fokus på det å møte jenter en god stund. Meldte meg inn på sukker. En dag ble det nevnt PUA på forumet der, og det var ikke akkurat i et positivt tonelag. Jeg googla og fant the game. Dette var 2.5år etter jeg begynte i jobben og om jeg hadde dårlig selvbilde før, så hadde jobben ødelagt det jeg hadde av selvtillit og jeg fikk mindre og mindre energi. Så selv om det var mye nytt, så var jeg ikke helt mindblown og det var jo fortsatt nedsyret av et mindreverdig ståsted. Så fant jeg videre RSD og så Blueprint, og det var nok den skikkelige starten på å "finne meg selv". Videre fant jeg Eckhart Tolle og Alan Watts. Og jeg vet jeg begynte komme i kontakt med følelsene mine på en ny måte. Dette var rett før noe forferdelig skjedde i livet mitt som virkelig sette perspektiv på ting, og jeg hadde ikke lenger noe valg for å holde inne følelsene mine rundt det som hadde skjedd. Og når jeg sier perspektiv, så mener jeg egentlig blåst alt i fillebiter. Alt jeg hadde skapt i tankene mine føltes bare som et uviktig og rotete nøste av garn, noe som jeg hadde levd på innsiden av i så mange år.
På innsiden av dette nøstet lå selvbildet mitt, selvtilliten min, samvittighet og alle verdibetrakninger.
Jeg sa opp jobben, og la planer om å fullføre noen studier og å fokusere på de tingene som jeg følte betyr noe. Jeg tok en BC i Trondheim. Det tok ikke så lang tid før jeg møtte en jente, og selv om jeg hadde planer om å fortsette å møte damer, så ble det ikke noe stort fokus på det når jeg hadde henne. Etter en stund følte jeg forholdet ble mye viktigere for henne enn meg, så jeg kuttet kontakten. Den senere tiden har mye fokus gått på studiene mine og jeg har ikke fulgt opp nr'ene jeg har tatt. Så jeg har en stor jobb forann meg for å lage en livsstil og finne de viktige tingene i livet mitt, og jeg skal nyte hvert sekund av det ;D
.
Quote from: Autowin on September 04, 2012, 19:40:01 PM
Ser folk skriver om igjen flere ganger om sitt ''første kyss''.
Hva menes med dette? Jeg kysset folk i barnehagen? Teller det? Eller snakker vi seriøse forhold-type-første-kyss, der regelen er at du skal ha passert 15 for at den skal være ''gjeldende''?
Det første kysset betyr noe hvis det betyr noe for deg.
Jeg har kysset en god skokk kvinnfolk, men har aldri hatt et skikkelig seriøs-forhold-type-første-kyss fordi jeg aldri har vært i et seriøst forhold. Jeg har hatt kyss som har føltes helt elektrisk og kilt gjennom hele kroppen. For meg betyr det like mye.
Quote from: Autowin on September 04, 2012, 19:40:01 PM
Ser folk skriver om igjen flere ganger om sitt ''første kyss''.
Hva menes med dette? Jeg kysset folk i barnehagen? Teller det? Eller snakker vi seriøse forhold-type-første-kyss, der regelen er at du skal ha passert 15 for at den skal være ''gjeldende''?
Det kan også være at vi jenter legger mer betydning i det enn dere gutta gjør... Og det er veldig hypet opp om man ser til Hollywood.. Samme med første gange, alt skal lixom være noe spesielt...
Og nei, kyss fra barnehagen teller ikke ;) Heller ikke fra bestemora di ;) Men om du var 13 så tells det, så lenge det var ekte kyss... Dvs ikke kyss på kinnet, og ikke sånne smånusser selvom det er på munnen ;)
.
Anugita: Tøfft av deg å dele :) Tenkte bare jeg skulle si at jeg ikke leste hva du skrev før jeg postet mitt innlegg. Med andre ord var det ikke mening å overgå ditt tap på noen måte med å fortelle om mitt. Det gjør det jo ikke heller når jeg ikke nevner hva det var ;) Man blir jo brent når man mister noen som betyr så mye, men kanskje er det beste man kan gjøre å stole enda mer på at det gir mening i å bli glad i noen og være der hos dem og nyte det før den dagen det plutselig kan være for sent.
Quote from: Toshi on September 04, 2012, 20:48:11 PM
Anugita: Tøfft av deg å dele :) Tenkte bare jeg skulle si at jeg ikke leste hva du skrev før jeg postet mitt innlegg. Med andre ord var det ikke mening å overgå ditt tap på noen måte med å fortelle om mitt. Det gjør det jo ikke heller når jeg ikke nevner hva det var ;) Man blir jo brent når man mister noen som betyr så mye, men kanskje er det beste man kan gjøre å stole enda mer på at det gir mening i å bli glad i noen og være der hos dem og nyte det før den dagen det plutselig kan være for sent.
Takk :)
No harm done ;)
Er vel ingen konkurranse om hvem som har hatt det verst osv, alle har vi vel opplevd diverse igjennom livet som har forma oss til de vi er i dag, og som mer eller mindre innvirker på hvordan vi forholder oss til både oss selv og andre..
Ananas. outsiders 4 lyfe! Ja, med han samme kjekkasen!
Anugita, takk :)
+ Jeg ble veldig trist av å høre om han som døde- fikk akutte tårer i øynene :( Skjønner at du synes det er vanskelig å finne noen etter han. Sender deg positive vibes gjennom universets ekspresslinje! <3
.
Nei, Autowin.
.
Quote from: Autowin on September 05, 2012, 18:34:40 PM
Nei, hva da?
Det var nok noe av det mest selvsentrerte hun har hørt på noen år ;D
Men ikke fortvil, jeg skjønner hvor det kommer fra. Når alt kommer til alt, så betyr tanker og idéer så lite, det er følelser som er viktige(både dine og hos de du møter).
https://www.youtube.com/watch?v=2d5o8d1kitM (https://www.youtube.com/watch?v=2d5o8d1kitM)
Prøv http://translate.google.no/?hl=en&tab=wT (http://translate.google.no/?hl=en&tab=wT) om du ikke forstår hva han sier. Ikke kjør tråden mer offtopic rundt det at du ikke skjønner engelsk, jobb heller litt med å få til ting :)
Quote from: Femininist on August 30, 2012, 13:23:11 PM
Jeg var kjempeflink da jeg var yngre, første kjæreste da jeg var 13, og derfra gikk det i ett, da jeg var 17 begynte jeg å bli litt skeptisk til gutter, og det gjør ting litt vanskeligere.
Og dermed fant du ut at du ville bli feminist? ;)
Er det dette man kaller "mentalisering"? Hoho
Synes det er helt fantastisk hvordan du bruker mine vanskelige opplevelser til å latterliggjøre mine meninger. Går ut fra du er stolt over deg selv og din vittige kommentar.
- Og for å svare på spørsmålet ditt; Nei, det kom flere år senere.
QuoteGår ut fra du er stolt over deg selv og din vittige kommentar.
Tja.. Jeg synes det var en morsom kobling. Kom ikke som en bombe at du var/er skeptisk til menn akkurat ;)
Quote from: Femininist on September 09, 2012, 20:04:35 PM
Synes det er helt fantastisk hvordan du bruker mine vanskelige opplevelser til å latterliggjøre mine meninger.
Det kan godt hende at du har hatt noen vanskelige opplevelser. Kanskje verre enn du gir uttrykk for også. Jeg skjønner at du ble fornærmet hvis du føler at du utleverer deg selv i denne tråden.
Selv fikk jeg ikke et inntrykk av at du har hatt det spesielt vanskelig. Uansett så var det vel dårlig timing fra min side.
.
Er ikke skeptisk til menn lengre, sånn generelt sett ihvertfall, noen er bare ekle :P Vanskelige opplevelser har vi alle hatt. Jeg har flere kjente i denne gruppa og føler derfor ikke for å gå i detaljer. Men ja, det var vanskelig og er derfor jeg reagerte så sterkt =)
Vi krangler ikke, vi diskuterer ;)
Fikk min første kjæreste når jeg var 17. Det varte i tre år. Etter to uker som singel møtte jeg min andre kjæreste. Det varte i ti år.
Vært singel i to år nå. Vært på date med 14stk totalt, 10 fra sukker, og resten tilfeldig treff på forskjellige steder, som for eks ute på byen kveld og dagtid, felles kjente på fest osv. Har hatt sex med 9 av de. Før disse 9 hadde jeg bare hatt sex med de jeg var i forhold med.
Jeg var veldig i tvil om jeg skulle fortelle en historie om dette. Valgte å skrive kort av forskjellige årsaker. Dette er min lille historikk om kjærester og dating.
Interessant lesing, og siden dette er noe jeg har grublet på en tid ...
Alt fra barnehage og opp til ungdomsskolen tror jeg vi forbigår i stillhet. Det var stort sett en hverdag preget av mobbing, sosial angst og ditto isolasjon, samt stadige depresjoner. Jeg var den lokale hakkekyllingen, og de eneste jeg hadde noe særlig kontakt med var den nærmeste familien, et par venner, bibliotekdama og bikkja hjemme.
Videregående var litt bedre, men da var jeg allerede såpass skadeskutt at jeg ikke klarete å forholde meg til folk på en normal måte, så jeg endte opp med å isolere meg og bli utskudd igjen. Jeg ble også veldig betatt av ei jente, men jeg klarte ikke ta noe som helst initiativ så det ble bare med å sende lange blikk etter henne idet hun gikk forbi. Så fant jeg ut at hun var forlovet, og det føltes som om verden gikk til helvete i åpen båt.
Ironisk nok dukket det opp ei ny ei som jeg også syns var ganske søt, og hun begynte også å flørte ganske åpenlyst med meg. Hun inviterte meg til og med ut på kino, og siden jeg hadde drømt om dette i årevis så var alt bare fryd og gammen ... eller, nei. Jeg var hellig overbevist om at hun bare var ute etter å såre meg, og i etterpåklokskapens lys oppførte jeg meg som en dust og frøs henne regelrett ut, noe som førte til at hun søkte trøst hos en annen. Dermed fikk jeg "rett" og ble etter hvert såpass fiendtlig innstilt til jenter at jeg ikke engang klarte å si ordet "jenter". Dette førte til at jeg fikk et "litt" problematisk forhold til det hele, da jeg innerst inne ville ha kjæreste og nesten ble syk av lengsel bare jeg så et par kysse foran nesa mi, men hadde så mye oppsamlet sinne og frustrasjon at jeg antagelig hadde større sjanse for å få napp ved å ta med fiskestanga til den gamle brønnen hjemme og slenge uti snøret der. Dette førte så igjen til enda flere depresjoner, da jeg følte meg verdiløs som mann fordi jeg ikke klarte å sjekke opp ei dame, noe som gikk ut over den lille selvtilliten jeg hadde og gjorde det hele enda verre.
Jeg fikk også de klassiske "hvorfor har ikke du dame, du som er så trivelig/hyggelig/snill/whatever" og "Den jenta som får deg vil være verdens heldigste", noe som bare skapte enda mer krøll siden det var ganske opplagt at det ikke var en eneste kjeft som var interessert i meg ut over en skulder å gråte på. Dette tæret enda mer på selvtilliten, og jeg følte meg som verdens største null siden jeg tydeligvis var en likanes knott som helt sikkert kom til å være interessant for "noen" en vakker dag. Dvs alle andre enn de jentene jeg kjente, tydeligvis.
Man kan så spole seg gjennom stadig økende mengder frustrasjon, desperasjon og tanker om at tredve år på denne steinhaugen nærmet seg styggfort og at jeg kom til å dø både ukyssa og upult, fram til jula i 2005. Jeg satt og glodde på pc-skjermen, der jenta jeg hadde flørtet med de siste par månedene akkurat hadde skrevet at hun hadde møtt en annen, og at møtet vi hadde planlagt ikke ble noe av. Hurra. Jeg hadde også blåst en sjanse på vårparten og sendt en sommerflørt i dass det året pga at jeg var en nøden tøffel, og dette var den berømte dråpen. For å gni ekstra salt i såret fikk jeg en lam unnskyldning om at det var avstand som hadde gjort det, bare for å finne ut at fyren hun hadde funnet bodde ca like langt unna henne som jeg gjorde. Dobbelt hurra.
Den kvelden gikk jeg på google og søkte på "how to pick up women", og fikk mitt første møte med sjekkemiljøet. Telefonregninga ble svær og nedlastingene mange, men bevæpnet med ny kunnskap om hvordan ting fungerte gjorde jeg ganske kjapt fremskritt. Jeg begynte å få oppmerksomhet fra damer, noe jeg aldri hadde fått før. Jeg fikk også smaken på nettdating og gjorde grei suksess der, noe som en snau måned senere resulterte i mitt første kyss. Vi endte i senga, men jeg var såpass usikker at det ikke ble noe på meg. Dog, jeg hadde funnet gull. Jeg hadde fått håp.
Det gikk et drøyt halvår og noen nettdater til, blant annet en episk fuckup der dama faktisk spanderte bussbillett på meg og generelt var _veldig_ frampå, uten at jeg helt tok hintet. Så en vakker dag da jeg var hjemme hos moder'n på ferie lå det melding i innboksen min. Igjen. Hun var søt og vi fikk umiddelbart god tone. Meldingene ble raskt temmelig drøye, vi chattet nesten hver dag og siden hun bodde en ikke altfor lang busstur unna avtalte vi etter hvert å møtes. Som sagt så gjort, og jeg tror det må være en av de få datene i historien der det har blitt diskutert hvordan stålbåter kan flyte.
Man spoler seg gjennom gåtur, is og pizza, og på tampen av kvelden ble det diskutert film av alle ting. Hun lurte på om jeg hadde sett ... jeg tror det var Gremlins, og siden jeg ikke hadde sett den på noen år ble det til at hun inviterte meg hjem til henne. Vi kom aldri så langt at vi fikk sett den filmen, for å si det sånn ...
Vi datet et par måneder, helt til ferien min var slutt og jeg skulle flytte nordover for å ta fatt på skolen igjen. Hun mislikte derimot tanken på å få sett meg maks to helger i måneden, så hun gjorde det slutt. Jeg syns såklart det var trist, men samtidig hadde jeg fått pult. Jeg hadde kommet i mål. Jeg hadde fått oppfylt drømmen som hadde kvernet rundt i knollen min i over et tiår. Yei! Seier! Roma Victor! Ja, riktig ...
Det gikk rett til helvete etter det for å si det pent. Jeg hadde fått oppfylt en drømm som hadde dominert omtrent hver eneste dag av livet mitt de siste årene, såeh ... hva nå? Hele tilværelsen min hadde stort sett kretset om det å få pult, og nå som "junior" endelig hadde fått litt så forsvant motivasjonen til å fortsette nærmest over natta. Jeg hadde ikke lenger noe formål, men siden jeg fremdeles hadde plenty med mental bagasje snudde jeg fokus innover og bestemte meg for å forsøke å nøste opp i rotet som fremdeles befant seg mellom øra. Dessuten, jeg hadde jo lykkes en gang så hvorfor skulle jeg ikke klare det på nytt? Sant?
Jah ...
Ca fire år forsvant mens jeg "ryddet". Dvs jeg absorberte ca alt jeg kom over av teori, grublet masse, analyserte enda mer og var ute et par ganger i uka for å holde ting ved like. Les: Jeg glodde på damene og tenkte "jeg kan hvis jeg vil" uten at jeg noen gang prøvde meg eller utfordret den tankegangen. Jeg var også innom en bootcamp med GV, noe som for så vidt gikk greit nok. Misforstå meg rett her, gutta var fantastiske og opplegget var meget godt, men i etterpåklokskapens lys var jeg på jakt etter en magisk pille som ville få damer til å ramle ned i fanget mitt. Så kunnskapen ble liggende og mugne helt til jeg fikk en aha-opplevelse og så hva som foregikk.
Det ble nytt kræsj og jeg innså "sannheten", nemlig at jeg ikke hadde det som trengtes for å lykkes og at jeg kom til å bruke all min tid på egoronking hvis jeg fortsatte. Så jeg gjorde det eneste som virket fornuftig og la alt som luktet av sjekking på hylla med øyeblikkelig virkning. Jeg distanserte meg så helt og fullstendig fra damer at en kompis av meg beskyldte meg for å ha blitt aseksuell, og det var neppe langt fra sannheten. Jeg ble fullstendig passiv, og skiftet fokus fra "damer" til "moro." Jeg gikk fremdeles ut to-tre ganger i uka, men konsentrerte meg helt og holdent om å suge inn stemningen, ha det gøy på egen hånd og gi en lang, blank faen i alle andre. Jeg klarte også å knekke koden med å leve i øyeblikket, noe som hadde den uforutsette konsekvensen at følelseslivet mitt gikk fra Himalaya til Bonneville-saltsjøen da omtrent alt jeg følte viste seg å være forbundet med enten fortid eller fremtid. Så fra berg-og-dalbane til temmelig flatt, med andre ord.
Ironisk nok viste dette seg å være den magiske pillen jeg hadde vært på jakt etter, og jeg gikk fra å få ett blikk fra ei tilfeldig jente en gang eller to i året til å bli regelrett sjekket opp på jevnlig basis. Jeg opplever at jenter tar initiativ og åpner meg så og si hver gang jeg er ute, mange tar også initiativ til fysisk eskalering, grinder, grafser på meg, vil ha klem etter å ha snakket med meg i fem minutter, driver med det iallfall jeg tolker som blikkflørting over en lav sko, henger rundt meg som møll rundt et stearinlys, og jeg har også hatt en del tilfeller der jenta har gått for kysset.
Man skulle kanskje tro det var himmelen, men siden jeg bestemte meg for å slutte så bryr jeg meg fuck all, og jeg blir ærlig talt bare forvirret siden jeg går omtrent alt "feil" ifølge tradisjonell sjekketeori. Jeg mener ... Jeg er så og si aldri sosialt aktiv og sitter stort sett på ræva mens jeg etter beste evne forsøker å ødelegge stemmen min, forteller meg selv dårlige vitser og ser på alle damene som går forbi. Jeg er nærmere saccosekk enn hunk, folk klarer som regel aldri å holde på oppmerksomheten min mer enn ti sekunder om gangen og jeg kler meg som en dass. Likevel går det knapt en kveld uten tilfeldig skåling, high fives og fistbumps, ifølge stort sett alle jeg har vekslet såpass mange ord med er jeg tydeligvis verdens mest fantastiske fyr, og jeg opplever stadig at folk kommer bort og vil ha et bilde av seg selv sammen med "kongen." Akkurat som jeg skulle være en jævla kjendis eller noe.
Jeg har forsøkt å komme meg ut av det der noen ganger, men siden jeg bare ender med en ubegripelig mengde frustrasjoner hver gang jeg åpner "døra" og forsøker å komme over passiviteten så har jeg rett og slett gitt opp.
My story.
BUMP for flere gode historier!
Like greit å ta forumhinna her som i en hvilken som helst annen tråd, så vi kjør:
Vel, barnehagen har jeg ikke så mange spesielle minner rundt, gikk vel bare delvis i barnehage tror jeg.
Men barneskolen derimot, vi begynte i første klasse og allerede første dagen falt jeg pladask for en kjempesøt og snill gutt *sukk*
Men han ble nok ganske flau av denne oppmerksomheten, jeg lå nok et par hakk foran de andre i klassen når det gjaldt utvikling. Så det endte med min første kjærlighetssorg og begynte allerede der å lure på hva som var galt med meg siden han ikke ville holde meg i hånda eller si vi var kjærester (toppen av romantikk vet du ;) ).
Jeg var ulykkelig forelsket i han resten av barneskolen. Hadde en periode ett par år senere hvor jeg var betatt av en litt eldre gutt også, men jeg hadde glemt hans existens på dagen dersom gutten i klassen hadde vist interesse.
Vi hadde også en del ødeleggende leker for senere sosial omgang, f eks hvs noen "spør på deg" og du svarte ja, så ropte hele skolen INNBILSK! i ukesvis etterpå, derfor svarte man nesten automatisk nei. Og så var tonen, spesielt oss jenter imellom, ganske nasty, vi kranglet stadig vekk og måtte hele tiden påpeke hverandres feil, spesielt de feilene som gikk på utseendet.
Så begynte jeg på ungdomsskolen og ble forelsket i en gutt jeg delte fritidsaktiviteter med. Det var også i dette momentet jeg begynte å inne at jeg kanskje ikke var helt streit, men jeg var litt for ung til å skjønne det og trodde det var helt normalt å ha slike tanker om eldre jenter.
Ihvertfall, tilbake til fritidsgutten, han var overhodet ikke interessert. Og ryktene fløy vilt, jeg hadde vært så dum at jeg betrodde meg til noen jeg trodde var vennene mine, men som viste seg å bare se etter en unnskyldning for å drite meg ut. Noe som resulterte i noe jeg vil kalle direkte mobbing fra både hans og min klasse.
Jeg kom meg da over han, men det var ingen andre som viste interesse heller, desverre. Og på dette tidspunktet hadde ALLE jeg kjente debutert sexuelt, utenom meg.
Så begynte jeg på VGS. Mine beste skoleminner har jeg derfra. Der innså jeg for alvor at jeg var bifil, men mer om det senere.
Jeg forelsket meg i en russ som alle de andre jentene på skolen også var forelsket i. Noen fant det ut, og dermed var dte jeg som ble det naturlige mobbe-målet, ingen av de andre jentene som var forelska i han ble utsatt for samme oppmerksomheten. Det hjalp jo ikke at jeg ble DRITFLAU når noen nevnte det og pekte på meg heller tenker jeg, så "venninnen" min anbefalte meg å skrive ett brev til han. Hun hadde jo MASSE erfaring med gutter, så DET hørtes jo lurt ut, ikke sant?
Joda, gutten satt og lo så han skreik :-\
Tror aldri jeg har blitt så såret i hele mitt liv, både av sviket til venninnen min, og at noen faktisk kunne være så hjerteløse. Så det slet jeg da med å komme over i noen år....
Desverre var alle andre som viste interesse for meg kun interessert i ett ligg, eller det var iallefell slik jeg følte det når de hele tiden begynte å klå på meg i løpet av 5 min etter at vi havnet alene sammen. En fyr klarte visst også å skryte på seg ett ligg med meg, uten at jeg noen gang lå med noen av de. Jeg var for opptatt av å lure på hva som var galt med meg siden ingen ville bli kjæresten min til å i det hele tatt tenke på sex. Så jeg ble litt fandenivoldsk og bestemte meg for at hvis jeg ikke var bra nok til å være dama dems, skulle jeg faen ikke gi dem gleden av ett knull heller.
Samtidig, midt oppi denne såretheten begynte jeg å utvikle følelser for ei annen venninne. Hun sa hun begynte å lure på sin egen sexualitet når jeg var i nærheten, og jeg skjønte at min tidligere fascinasjon for den eldre jenta på en fritidsaktivitet måtte ha vært en forelskelse. Men det ble liksom aldri noe mer enn at vi innså at vi var skeive og likte hverandre veldig godt. Ingen av oss turde å ta første steg til å ha sex for eksempel. Hun hadde psykiske problemer og ble flyttet til ett fosterhjem, jeg slet med helsen og måtte utsette skolegangen, så vi mistet kontakten.
Ble sittende en del på internett og kom i kontakt med en fantastisk fyr i USA. Han klarte å få meg til å tro på at jeg også har verdi, at jeg faktisk er smart og kul og morsom, og dermed innbilte jeg meg at problemet var nordmenn. Desverre var denne amerikaneren allerede 30 år (og jeg var vel 17, populært kalt jailbait der borte), og han insisterte derfor på at jeg var alt for ung for han. Så da ble det jo ikke noe DER heller.... *sukk*
(Innen jeg var gammel nok hadde han fått seg dame som var gammel nok).
Så innen denne tiden kan du jo kanskje tenke deg at jeg var rimelig ustabil når det kom til hjertesmerte, og gjorde da det eneste "logiske". Jeg ble totalt fjortiss og falt for en dansebandsanger som var dobbelt så gammel som meg. Der visste jeg jo i alle fall hva sjangsene mine var ;)
Det var egentlig litt befriende, jeg kunne drømme romantisk om noen som ikke engang visste at jeg likte noe mer enn musikken. Men du vet, man kan jo ikke holde på som en annen fjortiss når man er rundt 20 år.
Så, da gjorde jeg det neste logiske, jeg falt for en homofil fyr. Det var ikke BARE min feil da, han sendte en del mixed signals som fikk meg til å tro han kanskje var bi, men det var han jo ikke. Han likte bare å flørte tydeligvis. Det var jo også en læring, at jeg kunne være forelsket i noen som så på meg som en venn, og ikke bare en plage slik som alle andre enn ut-av-skapet-venninnen min hadde gjort.
Og så... Så møtte jeg The Love Of My Life. Og for en gangs skyld klikket ALT (trodde jeg). Han innledet flørten, ba meg på date, viste interesse når jeg snakket, trøstet når jeg var lei meg, lo når jeg var morsom og støttet meg i kampen mot helsa. Så jeg trodde virkelig at nå har jeg endelig funnet den rette, en som ikkke bare er interessert i sex, men i MEG og i tillegg er alt jeg noensinne har kunnet ønske meg i en mann (smart, pen, morsom, empatisk, snil, etc). Så jeg ble hodestups forelsket, men det tok litt tid før jeg skjønte det selv. Så jeg vet ikke hva jeg gjorde galt, kanskje jeg ble for ivrig?
Ihvertfall skjønte han at jeg var forelsket og sa han var veldig smigret.... Det var første grunn til å heve på brynene.. Man sier da ikke bare sånt, eller? Man sier vel også om interessen er gjensidig? Men neida, ikke noe sånn. Og ett par uker til holdt han på med ting jeg senere har gjenkjent som push&pull-teknikker før han en dag fortalte at han hadde vært på date. Og han var SÅÅÅÅÅ forelsket, og selv om han visste at jeg HADDE vært forelsket i han, så håpet han at jeg unnet han dette. :'( Jobbet i mange år for å komme over den historien, og noen ganger er jeg ikke helt sikker på om jeg er ferdig med den enda.
Siden har jeg faktisk ikke funnet noen spesielt interessante, og dette begynner å bli en del år siden...
Nettdating er jo komplett umulig, og gutter på byen begynner å klå før jeg har i det hele tatt har fått sagt navnet mitt....
Av hobbyer og sånn deler jeg mest interesser med godt gifte damer i 50årene (herregud jeg må være verdens mest kjedelige person), så da treffer jeg ingen der heller. Og nå har helseproblemene mine blitt såpass merkbare at jeg egentlig burde melde meg på "The Undateables", så interessen for å i det hele tatt prøve er totalt borte vekk. Så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt meldte meg inn her.
Gratulerer! Du har kommet til rett plass :) Hvis du ikke allerede har vært der, sjekk ut usminket.no som er jentesiden til GV. Der finner du det meste du trenger for å skjønne deg på gutter.
Også kommer sikkert de litt mer erfarne her inne på forumet og svarer deg litt dypere. Hvis ikke, lag et eget innlegg, gjerne i jentetråden, der du kanskje deler opp og forkorter/konkretiserer problemene dine noe :)
Quote from: Apekatt on June 07, 2013, 23:08:24 PM
Gratulerer! Du har kommet til rett plass :) Hvis du ikke allerede har vært der, sjekk ut usminket.no som er jentesiden til GV. Der finner du det meste du trenger for å skjønne deg på gutter.
Også kommer sikkert de litt mer erfarne her inne på forumet og svarer deg litt dypere. Hvis ikke, lag et eget innlegg, gjerne i jentetråden, der du kanskje deler opp og forkorter/konkretiserer problemene dine noe :)
Takk ;)
Har lest på alle sidene til GV-gjengen, så skal vel finne ut av det etterhvert. :)
Quote from: Greeneyed on June 11, 2013, 01:43:57 AM
Velkommen hit, forresten, Unloved! Vil gi deg et tips; ikke tenk at det ikke finnes bra folk på nettet eller på byen. Sånne begrensende tanker gjør ikke ting bedre. Jeg tror absolutt det finnes bra folk både på nettdatingsider og på byen (de fleste jeg kjenner drar hvertfall ut iblant). Har du et greit sosialt nettverk nå? Det er kjekt å møte folk gjennom felles venner ;) Ellers tror jeg ikke du er verdens kjedeligste person! Bare om du gjør deg kjedelig, i tilfelle. Ser du deg selv som kjedelig blir du også kjedeligere å henge med, så jeg vil heller anbefale deg å verdsette egne interesser og meninger - det er gøy å snakke med engasjerte folk! Uansett, lykke til! :)
Tusen takk :)
Jeg vet jo at det finnes bra folk der ute, problemet er bare at ingen har klart å vekke min interesse siden den siste historien. Enten fordi jeg setter listen der han var, eller rett og slett fordi jeg har mistet totalt lysten. Jeg er litt usikker på akkurat hvor problemet ligger.
Mitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)
Quote from: Unloved on June 11, 2013, 10:54:10 AM
Tusen takk :)
Jeg vet jo at det finnes bra folk der ute, problemet er bare at ingen har klart å vekke min interesse siden den siste historien. Enten fordi jeg setter listen der han var, eller rett og slett fordi jeg har mistet totalt lysten. Jeg er litt usikker på akkurat hvor problemet ligger.
Mitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)
Jeg skjønner hva du mener. Kanskje du bør prøve å leve mer "i nuet", og altså ikke tenke så langt fram ..? Lettere sagt enn gjort, men på den måten er det enklere å bli kjent med personer uten å måle dem opp mot han for sju år siden. Det høres jo uansett ikke ut som han behandlet deg så bra på slutten, så SÅ fantastisk kan han vel ikke være? Man kan fort få et slags glansbilde av hvordan en person var, særlig når du også var forelsket, selvsagt ... Da ser man ofte bare det positive.
Så modig av deg å bare flytte til utlandet uten noe sosialt nettverk der! Skjønner det fort kan bli vanskelig å møte nye folk når situasjonen er sånn. Men når du er ute, på butikken, for eksempel, kan du jo prøve å smile til folk (både damer og menn), det er så hyggelig, og man kommer fort i prat med folk på den måten, til og med i Norge! Når interessen din uansett ikke er på topp er det selvsagt litt annerledes, men det kan jo tenkes at interessen øker når du blir litt kjent med spennende mennesker også. Huff, jeg aner ikke helt hva jeg snakker om her, prøver bare å gi mine tanker rundt det du skriver, mye mulig det ikke passer for deg i det hele tatt :)
Quote from: Unloved on June 11, 2013, 10:54:10 AMMitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)
Jeg gjorde det samme for 5 år siden, flyttet ned og bodde sammen med ex-dama. Når det ble slutt var jeg alene i Berlin uten noen venner i byen og jeg studerte ikke heller så jeg møtte ikke folk den veien heller. På jobben var det stortsett bare folk som var 15-20 år eldre enn meg, så få muligheter der også.
Så hvis du ikke studerer (og kan møte folk den veien) vil jeg anbefale å joine språkkurs (hvis det er aktuelt) eller bare finne en bar du liker og henge litt der (hvis du liker barer). Og et spørsmål, hvilket land er det du har flyttet til?
Quote from: Greeneyed on June 11, 2013, 11:46:57 AM
Jeg skjønner hva du mener. Kanskje du bør prøve å leve mer "i nuet", og altså ikke tenke så langt fram ..? Lettere sagt enn gjort, men på den måten er det enklere å bli kjent med personer uten å måle dem opp mot han for sju år siden. Det høres jo uansett ikke ut som han behandlet deg så bra på slutten, så SÅ fantastisk kan han vel ikke være? Man kan fort få et slags glansbilde av hvordan en person var, særlig når du også var forelsket, selvsagt ... Da ser man ofte bare det positive.
Så modig av deg å bare flytte til utlandet uten noe sosialt nettverk der! Skjønner det fort kan bli vanskelig å møte nye folk når situasjonen er sånn. Men når du er ute, på butikken, for eksempel, kan du jo prøve å smile til folk (både damer og menn), det er så hyggelig, og man kommer fort i prat med folk på den måten, til og med i Norge! Når interessen din uansett ikke er på topp er det selvsagt litt annerledes, men det kan jo tenkes at interessen øker når du blir litt kjent med spennende mennesker også. Huff, jeg aner ikke helt hva jeg snakker om her, prøver bare å gi mine tanker rundt det du skriver, mye mulig det ikke passer for deg i det hele tatt :)
Ja jeg prøver på det, vært på sånn selvutviklingskurs og div. der ALT handler om å leve i nuet. Men det er liksom... jeg synes folkene er koselige der og da, og så har jeg glemt at de i det hele tatt eksisterer 10 minutter senere (sånn for å overdrive litt ;) ). Interessen for hvem de er som menneske setter seg på en måte ikke fast.
Men du har kanskje rett i at interessen vil øke hvis jeg begynner å omgås folk bare for å omgås dem, sånn til å begynne med. Skader jo ikke å prøve hvertfall :)
Quote from: VB on June 11, 2013, 12:07:23 PM
Jeg gjorde det samme for 5 år siden, flyttet ned og bodde sammen med ex-dama. Når det ble slutt var jeg alene i Berlin uten noen venner i byen og jeg studerte ikke heller så jeg møtte ikke folk den veien heller. På jobben var det stortsett bare folk som var 15-20 år eldre enn meg, så få muligheter der også.
Så hvis du ikke studerer (og kan møte folk den veien) vil jeg anbefale å joine språkkurs (hvis det er aktuelt) eller bare finne en bar du liker og henge litt der (hvis du liker barer). Og et spørsmål, hvilket land er det du har flyttet til?
Det var tøft gjort :) Var dama di tysk, eller bare flyttet dere dit sammen på impuls?
Hvordan fant du venner til slutt da? Hang mye på kafe/bar, og gikk på div kurs, eller...?
Språkkurs er nok ikke aktuelt, for jeg har holdt meg i Skandinavia ;) Men Norge virker jo veldig langt vekk alikevel, det er større kultursjokk enn jeg hadde regnet med... (For ikke å snakke om naturen *sukk*)
Quote from: Unloved on June 11, 2013, 12:16:39 PMDet var tøft gjort :) Var dama di tysk, eller bare flyttet dere dit sammen på impuls?
Hvordan fant du venner til slutt da? Hang mye på kafe/bar, og gikk på div kurs, eller...?
Dama var tysk ja, jeg fikk hovedsaklig venner fra å henge i den samme baren flere uker på rad. I starten var jeg rimelig sjenert og turte ikke snakke med folk før jeg hadde drukket rimelig mye, men det fine med å henge i samme baren var at jeg møtte samme folka igjen uke etter uke. Så etter den første gangen der så møtte jeg som regel folk jeg hadde møtt før og da er det jo bare å si hei.
Etterhvert ble jeg han som kjente alle i baren, da var det også veldig lett å møte nye mennesker siden folk introduserte meg for sine venner når de tok med nye folk. Og de som ikke hadde venner der merket at jeg pratet med alle så det var ikke merkelig når jeg pratet med dem selv om jeg ikke kjente de.
Og derfra ble det til at folk inviterte meg med dem på diverse ting utenfor baren også, mine beste venner her er folk jeg møtte i den baren, selv om jeg har sluttet å henge der nå.
Har også tatt et par språkkurs her, det har alltid endt opp med at jeg møter en eller flere personer som jeg har blitt venn med. Selv om det ofte ender med at de forlater landet etter en stund, så blir ofte kortvarige venner.
Uansett, hvis du ikke har mange venner så er det som regel mye bedre å komme seg ut å bare gjøre ting enn det er å sitte alene hjemme. Det finnes sikkert mange interessante kurs eller aktiviteter som du kan starte på der hvor du bor, det er en genial måte å treffe nye mennesker på. Og i verste fall så får du noe ut av det selv om du ikke treffer noen du liker.
Dette er akkurat en slik tråd jeg vil skrive i. Har ikke lest mye av den, men den havner på bokmerkelinja :D
Gikk knapt i barnehage, og husker ikke noe fra den lille tiden jeg gjorde det.
På barneskolen var jeg en skikkelig drittunge, men var grei med jentene. Skjedde ikke stort før i 4. klasse, da hadde jeg et par "kjærester". Det var mest slik at jeg var mye med de, aldri noe fysisk. Etter 4. klasse så byttet jeg skole grunnet flytting. Fikk gode lærere fra 5.-7. klasse, og var ikke fullt så vanskelig på skolen lengre. Det skjedde relativt lite bortsett fra at jeg hang en del med jenter, helt frem til 7. klasse.
Det var på en klassetur til et sted oppi skogen (leirskole opplegg) at jeg fikk mine første kyss. Vi var en god del som overnattet ute i lavvo uten direkte oppsyn fra voksne, det endte i en lek som alle (utenom 2 gutter) var med på. Vi kunne kysse eller klemme den vi ville, og den som mottok kunne velge etterpå. Jeg kysset alle jentene (minst 6 jenter) flere ganger.
Jeg ble også sammen med ei, og kysset henne utenom leken. Vi kysset noen få ganger etter turen, men forholdet varte bare en uke.
Mot slutten av 7. klasse var det en annen jente i klassen som stalket meg i friminuttene, jeg synes egentlig det var veldig plagsomt. Dette endte med et slags kortvarig MSN forhold i løpet av sommerferien. Egentlig ganske teit.
Ungdomsskolen var en ustabil tid, jeg gjorde mange feil. En av de første dagene i den nye klassen ga jeg et skikkelig genuint komplement til hun (jeg anser) peneste i klassen. Jeg tenkte egentlig ikke mye over det, og mente ikke så mye med det. En liten stund senere stalket hun meg i friminuttene (gikk på uvanlige steder). Et par ganger holdt hun rundt meg også, jeg tok faktisk ikke hintet. Etter en stund mistet hun interessen siden jeg ikke gjorde noe.
Det verste var at ett år senere så ble jeg forelsket i hun, men toget var gått for lengst. Derfor er dette noe av det jeg angrer mest på. Jeg burde skjønt hintet og gjort noe når jeg hadde sjansen.
Utover i 9. klasse begynte jeg å henge med tvilsomme folk, begynte å røyke og drikke. Og i 10. klasse kom min første handjob på en fest hos en av mine tvilsomme venner. Dette endte heller ikke med noe mer enn det.
På 1. året videregående så skjedde det ikke mye, hang fortsatt med tvilsomme venner og noen "normale" utenom. Men helt mot slutten av skoleåret begynte jeg å chatte med hun jeg var sammen med i 7. klasse. Jeg var blitt svært usikker og veldig sjenert på dette tidpunktet, og derfor tok hun mesteparten av initativet. Hun ba meg på date, tok initativ til fysisk kontakt, kysset meg og innledet sex. Problemet var at jeg fortsatt var veldig usikker og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Forholdet varte et par måneder.
Det jeg (feil)lærte med det siste forholdet, var at jeg ikke trengte å gjøre noe for å få napp. Generelt så gjorde jeg lite for å sosialisere. De tvilsomme vennene forsvant og jeg satt igjen med et par gode venner.
Jeg ble ferdig med 2. året på videregående og begynte som lærling. Etter et halvt år som lærling begynte jeg å henge med en av de tvilsomme vennene igjen (som ikke var tvilsom lengre). Jeg begynte å gå veldig mye med han, og ble kjent med folk han hadde blitt kjent med i tiden vi ikke hang sammen. Jeg gikk stadig mindre med de 2 andre vennene.
Resultatet er at jeg har byttet ut hele omgangskretsen min siden slutten av videregående. Men bortsett fra et par ganger med fylleklining, etterfulgt av ekstrem kleinhet, så har det aldri blitt noe. Selvtilliten forsvant mer og mer det siste halvannet året, fordi alle vennene mine var sammen med noen og jeg ikke var det. Havnet i en ond sirkel.
For litt over et halvt år siden ble jeg forelsket i ei i vennegjengen som jeg ikke kjente så veldig godt, jeg bestemte meg for å prøve og se hva som skjer. Det gikk et par måneder uten at stort skjedde, men trodde det skjedde noe på grunn av hennes flørtende oppførsel. Jeg ble ekstremt usikker på om hun likte meg eller ikke.
Til slutt valgte jeg å prøve på en fest. Jeg satt og pratet og fikk til å legge armen rundt henne. Hun reagerte ikke mye på det, og etter en liten stund skjønte jeg at hun var ukomfortabel med det og fjernet armen. Etter dette så forsvant hun vekk, og jeg knakk sammen i gråt (var full).
Dagen etter fikk jeg en melding på FB om at hun så mer på meg som en god venn. Jeg svarte bare at det gikk greit og lagde så liten sak som mulig ut av det. Jeg hadde havnet i vennefellen. Klarte å komme meg over det på 3 uker, og vi er fortsatt venner. Jeg har null følelser for henne.
Etter alt dette skjønte jeg at noe måtte gjøres. Jeg lagde nettdating profil og håpte noen ville ta kontakt. Hadde fortsatt ikke lært skikkelig. Det gikk ca. 4 måneder uten aktivitet på profilen før jeg skjønte jeg fortsatt ikke gjorde det riktig.
Jeg skjønte jeg måtte være aktiv, derfor kikket jeg litt rundt på profiler til jeg fant en jeg likte. Jeg sendte en melding og hadde ikke store forhåpninger om svar. Omtrent samtidig oppdaget jeg 0330 bloggen. Når svaret kom ble jeg mildt sagt overrasket. Det førte til en lang samtale og en date. Daten gikk bedre enn forventet, men fikk aldri respons på andre date.
Nå, bare 3 uker etter den daten så har jeg lest masse på bloggen, lest Sjekkeskolen og lest Perfekt profil. Jeg kan allerede merke resultater. Bare den daten var et stort steg for meg. Utenom ei jente så har alle svart på første melding. Et par samtaler gikk i dass, men jeg ser feilene og gjør de ikke igjen.
Er et par stykker som har sendt meg førstemelding. Hun første avviste jeg med å være så kjedelig som mulig i samtalen, fordi hun ikke virket interessant. Hun andre har jeg nå planlagt en date med, og virker som hun er passe keen på meg.
Jeg føler meg veldig mye mer selvsikker nå enn det jeg gjorde for bare et par måneder siden, og Gode Vibber har hjulpet meg mer enn noe annet jeg har lest. Jeg har gått igjennom flere faser på veldig kort tid og føler meg som et nytt menneske.
Dette tror jeg er den lengste teksten jeg noen gang har skrevet uten pause, takk for at du leste den :)
Tror dette er favoritt-tråden min her inne. Jeg synes historiene til alle sammen er så fascinerende :) Går stadig innom og leser noen sin historie en gang til :)
Quote from: Unloved on June 11, 2013, 12:16:39 PM
Quote from: VB on June 11, 2013, 12:07:23 PM
Så hvis du ikke studerer (og kan møte folk den veien) vil jeg anbefale å joine språkkurs (hvis det er aktuelt) eller bare finne en bar du liker og henge litt der (hvis du liker barer). Og et spørsmål, hvilket land er det du har flyttet til?
Språkkurs er nok ikke aktuelt, for jeg har holdt meg i Skandinavia ;) Men Norge virker jo veldig langt vekk alikevel, det er større kultursjokk enn jeg hadde regnet med... (For ikke å snakke om naturen *sukk*)
Åh herregud jeg er så JÆVLIG blond! *headdesk*
Først NÅ gikk det opp for meg at du mente språkkurs generelt, og ikke for å lære språket her i landet
*legge pute i mellom*
Litt lite å pådra seg hjernerystelse for, tror du ikke? ;)
Jeg digger at flere hiver seg på. Feelgood-tråd og kanskje lette på trykket-tråd i ett 8)