Overambisiøs eller A4 ++

[Zervs]

Diskuterte jobb vs familie med min andre halvdel. Hun er redd for å havne i det typiske A4 livet, dvs ett eller to barn, jobbe 08-16, kjøre barna på trening, trene, gullrekka på fredag, charterturen i Juli o.s.v. som en evig rundans.

Jeg er forsåvidt enig, jeg kjeder meg lett hvis det blir alt for mange rutiner over lengre tid. Men på en annen side, så går det ann å bytte ut charterturen med en tur til Afrika, stikke ut å spise istedenfor å havne i sofaen til Nytt på nytt, ta en weekendtur til Praha, med andre ord; Friske opp, gjøre noe nytt og være litt impulsiv.

Hun er veldig karrierefokusert, til tider overambisiøs og når jeg spør hvordan hun tenker at dette skal kombineres med familieliv blir hun usikker. Hun mener at jeg bør sikte til øverste karrierehyllle, bli den beste av de aller beste og kjempe for å komme dit. Saken er at jeg er fornøyd med en vanlig stilling til å begynne med og vil heller prøve å komme opp på ledernivå/videreutdanne meg etterhvert. Jobb og inntekt er viktig, men livet er mye mer enn som så.

Skal jeg legge ned 13-15 timer i døgnet for å kjempe om en fremtidig lederstilling på toppnivå, blir jobben hele livet. Nesten ingen fritid til å drive med hobbyer, gå i fjellet, hoppe fallskjerm og generelt ha fri. Jeg har også en tendens til å bli irritabel og miste motivasjonen hvis det blir ekstremt mye arbeid over tid.
Mine foreldre mener vi ikke skal være så kravstore, spesielt ikke hvis man tenker å ha barn en gang i fremtiden. A4 livet er tross alt slik de aller fleste familer lever.

Jeg vil ikke havne i A4 fella, heller friske opp tilværelsen og være aktiv men likevel ha tid til å slappe av når man føler for det. Noen ganger er det faktisk deilig å spise taco i sofaen på lørdagskvelden.

Hun sier jeg bør ha enda større ambisjoner, men jeg mener at parteren ikke har noe med den andre sin jobb så lenge han/hun tjener greit og trives med det han/hun gjør. Oppmuntring er greit, men synes ikke man skal prøve å forandre den andre personen til å bli noe den andre ikke vil.

Har enkelte kvinner virkelig blitt så overfladisk at partneren må jobbe på toppnivå samtidig som han gjennomfører Birken og har viktige verv? Det høres veldig stressende ut. Hva skjedde med kvalitetstid sammen med den andre? Begynner å spekulere i om vi passer sammen på lengre sikt.

[--WTF?--]

Det er ikke slik at det er "ett eller to barn, jobbe 08-16, kjøre barna på trening, trene, gullrekka på fredag, charterturen i Juli o.s.v." som definerer A-4 livet. Man kan gjøre alle disse tingene uten å bli en kjedelig person. Eller man kan leve et veldig ukonvensjonelt liv, men likevel være døll og usosial.

Det som er viktig er å reflektere over tingene og finne ut av hvorfor man ønsker det slik (eller ikke). De som havner i "A-4 fella" har ikke tenkt over valgene sine og må derfor bare ta til takke med den situasjonen de har havnet i.

Jeg kan godt forstå at hun vil ha en solid økonomisk buffer på plass før dere får barn (for dét er det mange som tar altfor lett på), men hvis du jobber 13-15 timer i døgnet bør du spørre deg selv om det finnes andre veier for å nå det målet.

[Greeneyed]

Det høres ut som en ganske dyp uenighet. Samtidig så kan det godt hende at hun endrer mening fullstendig etter hvert, hvis hun opplever et eller annet som får henne til å se annerledes på livet. Jeg vet ikke. Selv har jeg levd et helt vanlig liv, jeg har ikke reist jorda rundt, og foreldrene mine er vanlige mennesker med vanlig lønn. Men de har gitt meg fantastiske opplevelser og minner likevel, innenfor det såkalte A4-livet.

Jeg er egentlig imot dette voldsomme stresset for å "oppleve mer enn naboen", som kanskje har vokst, sammen med individualiseringsprosessen, de siste årene. Og barn har et større behov for tid med foreldrene enn for å gå med dyre klær og reise til fjerne steder, hvis man skal sette det opp mot hverandre. Noen ganger er det vanskelig å finne det skillet mellom å være fornuftig, skaffe en trygg økonomi osv og selvrealisering. Klart det er fint å realisere seg selv, men det er et uendelig prosjekt. Skal man ha barn bør man kanskje finne en middelvei, hvor man gjør det som er best for det fellesskapet som utgjør familien.

[Zervs]

Det høres ut som en ganske dyp uenighet. Samtidig så kan det godt hende at hun endrer mening fullstendig etter hvert, hvis hun opplever et eller annet som får henne til å se annerledes på livet. Jeg vet ikke. Selv har jeg levd et helt vanlig liv, jeg har ikke reist jorda rundt, og foreldrene mine er vanlige mennesker med vanlig lønn. Men de har gitt meg fantastiske opplevelser og minner likevel, innenfor det såkalte A4-livet.

Jeg er egentlig imot dette voldsomme stresset for å "oppleve mer enn naboen", som kanskje har vokst, sammen med individualiseringsprosessen, de siste årene. Og barn har et større behov for tid med foreldrene enn for å gå med dyre klær og reise til fjerne steder, hvis man skal sette det opp mot hverandre. Noen ganger er det vanskelig å finne det skillet mellom å være fornuftig, skaffe en trygg økonomi osv og selvrealisering. Klart det er fint å realisere seg selv, men det er et uendelig prosjekt. Skal man ha barn bør man kanskje finne en middelvei, hvor man gjør det som er best for det fellesskapet som utgjør familien.

Dette med barn ligger selvfølgelig flere år frem i tid, men synes det var greit å ta en prat om det. Selv har jeg vokst opp i et hjem der moren min tok permisjon fra jobben og jobbet deltid fra jeg ble født til jeg var rundt 8 år gammel.
Som barn kom jeg hjem fra skolen til ferdig middag så og si hver eneste dag, noe som er ganske sjeldent nå i dag.

Jeg er enig i det du sier, det stadige stresset som har vokst fram de siste årene fører til at mange til slutt møter veggen. Døgnet har rett og slett ikke nok timer.

[Openingherisont]

Ønske om barn er ofte en dealbreaker for mange, så om dette er ønskelig for kun den ene parten, kan det være lurt å ta et standpunkt på hva slags forholdet man vil ha.

Har datet litt ambisiøse jenter med spisse albuer selv, og har ofte kjent på at de ønsker seg en person som er minst like ambisiøs som dem selv. Og spesielt at lønnen din, bør overgå hennes. Jeg vet at dette høres veldig generaliserende ut, men det er i alle fall min erfaring.

Men det er uansett viktig at man i slike forhold, tenker over sine egne forventninger og hva man SELV trives å jobbe med, og ikke lever opp til jentas forventinger om hva drømmetypen skal holde på med og tjene. 

Tror også at det fort blir slitsomt i lengen og hele tiden kjempe mot rutiner. Mye blir på en eller annen måte en form for rutine etterhvert uansett. Så ville nok heller endret fokuset på å gjøre enhver situasjon med dama til noe hyggelig. Er selvfølgelig ikke noe i veien for å sprite opp livet med å gjøre spennende ting, så jeg sier ikke at man skal la seg helt overvelde av rutiner heller. Det finnes en balanse.

[Dwerg]

Angående karrieren din så mener jeg det blir feil av henne å bestemme hva du skal jobbe med og hvor mye du skal tjene. Hvis ikke det er noe du faktisk vil selv.

Spennende ting skjer som oftest når du ikke prøver å finne på noe. Så trikset er egentlig å bli fornøyd med rutinene uten å binde seg til at det kun er det du skal. Gode og spennende idèer kommer når du minst venter det, bekymrer du deg så begynner du å slite med det.

Det virker som begge kunne hatt godt av å ta det litt med ro. Ikke stress med å ikke stresse

[vinnersmilet]

Mitt tips:

Ambasiøse, hard arbeidende og målrettede (kanskje til en viss grad: streite) damer

er ofte fanget mellom at de i de nære relasjonene deres ikke orker mer stress og mas fordi de får nok av det gjennom karrieren og forventingene til karrieren
De vil ikke at kjærlighetslivet skal være et "prosjekt" de må jobbe med som suger energien ut av dem.

de kan gjerne gi uttrykk for det motsatte! Og de kan ha høye ambisjoner for parforholdet eller den de har sex med!

men egentlig, så vil de at ting skal være enkelt og digg. At du faktisk måtte ta det opp med henne for å få høre denne meningen, og at du selv sier hun ble usikker.. vel hva syns du om det sett i lys av det jeg skriver ovenfor? Hun har glansbildet og det praktisk komfortable som begge gnisser mot hverandre

Hun sier jeg bør ha enda større ambisjoner

dette er for meg klassisk testing. blås langt i denne meningen og vis heller hvor digg du synes det er at du ikke har det og hvor gøy du syns det er å ha tid og mulighet til å gjøre andre ting enn å trampe opp karrierestigen. hvor bra tror du selv det er hvis du ble pisket til å forbedre deg?

men det skal sies, dette har karakter av en drakamp, og du må spørre deg selv, er det en drakamp du vil ha?

hvis barn ligger flere år frem i tid: ta de sorgene når de kommer!

[looksharp]

Diskuterte jobb vs familie med min andre halvdel. Hun er redd for å havne i det typiske A4 livet, dvs ett eller to barn, jobbe 08-16, kjøre barna på trening, trene, gullrekka på fredag, charterturen i Juli o.s.v. som en evig rundans.

Har enkelte kvinner virkelig blitt så overfladisk at partneren må jobbe på toppnivå samtidig som han gjennomfører Birken og har viktige verv? Det høres veldig stressende ut. Hva skjedde med kvalitetstid sammen med den andre? Begynner å spekulere i om vi passer sammen på lengre sikt.

Det handler om hvilke verdier man har og hva man mener/tror er viktig her i livet. Jeg var sammen med en lignende dame, og personlig tror jeg frykten hennes for det samme som din halvdel har, handlet mer om frykten for å binde seg hundre prosent til meg, eller for den saks skyld noen andre. Selvstendighet kan fort ta overhånd blant denne type karrierefokuserte mennesker, og de blir så opptatt av å være nettopp dette at man ikke kommer noen vei relasjonsmessig etterhvert. Strengt talt er det neste like A4 å jobbe mye? Jeg personlig syntes det er modigere å være ærlig på at man ikke gidder å jobbe døgnet rundt og ønsker opplevelser i livet. Og jeg har vært begge steder selv. Men hvis verdiene deres er på kollisjonskurs her kan det bli problematisk på sikt. Du må spørre deg selv om du går glipp av ting som er viktige for deg ved å være sammen med et karrierefokusert menneske? Er du den du ønsker å være?

Kan legge til at jeg syntes vinnersmilet er spot on på dette med nære relasjoner og denne type damer. Min erfaring har vært at det har funket strålende så lenge begge parter har hatt mye å gjøre og hatt "enkelt" samvær. I det øyeblikket man begynner å forvente mer av dem og relasjonen går det fort nedoverbakke.

[--WTF?--]

@vinnersmilet og looksharp:

Dere har noen veldig gode poenger her! Min personlige erfaring er at mange tenker lite over (og snakker enda mindre om) sammenhengen mellom karrierevalg og livsstil.

Ambasiøse, hard arbeidende og målrettede (kanskje til en viss grad: streite) damer

er ofte fanget mellom at de i de nære relasjonene deres ikke orker mer stress og mas fordi de får nok av det gjennom karrieren og forventingene til karrieren
De vil ikke at kjærlighetslivet skal være et "prosjekt" de må jobbe med som suger energien ut av dem.

Kan kjenne meg litt igjen i denne beskrivelsen siden jeg strengt tatt er et karrieremenneske selv (men på mine egne premisser). Men det er mitt eget ansvar å formidle dette til en potensiell partner.

Det handler om hvilke verdier man har og hva man mener/tror er viktig her i livet. Jeg var sammen med en lignende dame, og personlig tror jeg frykten hennes for det samme som din halvdel har, handlet mer om frykten for å binde seg hundre prosent til meg, eller for den saks skyld noen andre. Selvstendighet kan fort ta overhånd blant denne type karrierefokuserte mennesker, og de blir så opptatt av å være nettopp dette at man ikke kommer noen vei relasjonsmessig etterhvert.

Jeg tror du bommer litt på årsakssammenhengene her. Det finnes mennesker som klarer å balansere dette helt fint, så jeg tror heller det handler om at mange overfokuserer på å komme seg inn i et "seriøst" forhold før de egentlig er klar for det. (Like etter krigen var det et så stort problem i USA at det ble laget informasjonsfilmer om viktigheten av å kjenne den andre godt nok før man giftet seg.) Det er helt riktig at det handler om verdivalg, men i datingkulturen idag så er det vel bare i kristne miljøer (og noen veeeeldig smale subkulturer) at verdispørsmål kommer i første rekke.

[looksharp]

Dere har noen veldig gode poenger her! Min personlige erfaring er at mange tenker lite over (og snakker enda mindre om) sammenhengen mellom karrierevalg og livsstil.

Jeg tror du bommer litt på årsakssammenhengene her. Det finnes mennesker som klarer å balansere dette helt fint, så jeg tror heller det handler om at mange overfokuserer på å komme seg inn i et "seriøst" forhold før de egentlig er klar for det. (Like etter krigen var det et så stort problem i USA at det ble laget informasjonsfilmer om viktigheten av å kjenne den andre godt nok før man giftet seg.) Det er helt riktig at det handler om verdivalg, men i datingkulturen idag så er det vel bare i kristne miljøer (og noen veeeeldig smale subkulturer) at verdispørsmål kommer i første rekke.

Dette er spennende. Jeg syntes du begrenser og smaler inn hva verdivalg skal handle om. Dog blir dette mer livsstil og langvarige relasjoner framfor datingverden. Du nevner jo selv at alt for få tenker over sammenheng mellom karrierevalg og livsstil. Det er verdivalg! Jeg tenker at det handler om å forstå konsekvensene av valgene man tar. Si, jeg bruker så mye tid på arbeidet at jeg er så sliten at jeg ikke orker å finne på noe i helgene. Det er et verdivalg hvor arbeidet går foran mange andre aspekter og snevrer til en viss grad også inn hva slags mennesker jeg kan være sammen med. Det samme hvis jeg prioriterer louis vuitton veske framfor helger på fjellet. Uenig? Og med fare for at jeg slang litt med leppa mot karrierefolk og eksen, jeg har vært der selv, og jeg husker at uansett hvor mye jeg kunne tenke meg nære relasjoner så orket jeg det ikke med tanke på energi og ressurser det krevde. Det igjen har sammenheng med det du sier om å klare å balansere, for det er det jo selvfølgelig endel som klarer. Så for å oppsummere er jeg enig og uenig 

[--WTF?--]

Jeg tenker at det handler om å forstå konsekvensene av valgene man tar. Si, jeg bruker så mye tid på arbeidet at jeg er så sliten at jeg ikke orker å finne på noe i helgene. Det er et verdivalg hvor arbeidet går foran mange andre aspekter og snevrer til en viss grad også inn hva slags mennesker jeg kan være sammen med.

Du har helt rett i at det også er et verdivalg, men karrierefokus må ikke nødvendigvis handle om å overjobbe, selv om mange tror det. Det kan også bety at man er effektiv og faglig dyktig i det man gjør, uten at man overjobber.

[Zervs]

Diskuterte jobb vs familie med min andre halvdel. Hun er redd for å havne i det typiske A4 livet, dvs ett eller to barn, jobbe 08-16, kjøre barna på trening, trene, gullrekka på fredag, charterturen i Juli o.s.v. som en evig rundans.

Har enkelte kvinner virkelig blitt så overfladisk at partneren må jobbe på toppnivå samtidig som han gjennomfører Birken og har viktige verv? Det høres veldig stressende ut. Hva skjedde med kvalitetstid sammen med den andre? Begynner å spekulere i om vi passer sammen på lengre sikt.

Det handler om hvilke verdier man har og hva man mener/tror er viktig her i livet. Jeg var sammen med en lignende dame, og personlig tror jeg frykten hennes for det samme som din halvdel har, handlet mer om frykten for å binde seg hundre prosent til meg, eller for den saks skyld noen andre. Selvstendighet kan fort ta overhånd blant denne type karrierefokuserte mennesker, og de blir så opptatt av å være nettopp dette at man ikke kommer noen vei relasjonsmessig etterhvert. Strengt talt er det neste like A4 å jobbe mye? Jeg personlig syntes det er modigere å være ærlig på at man ikke gidder å jobbe døgnet rundt og ønsker opplevelser i livet. Og jeg har vært begge steder selv. Men hvis verdiene deres er på kollisjonskurs her kan det bli problematisk på sikt. Du må spørre deg selv om du går glipp av ting som er viktige for deg ved å være sammen med et karrierefokusert menneske? Er du den du ønsker å være?

Kan legge til at jeg syntes vinnersmilet er spot on på dette med nære relasjoner og denne type damer. Min erfaring har vært at det har funket strålende så lenge begge parter har hatt mye å gjøre og hatt "enkelt" samvær. I det øyeblikket man begynner å forvente mer av dem og relasjonen går det fort nedoverbakke.

For min egen del synes jeg det er digg å sitte på verandaen en sommerdag med en kopp kaffe og en Jo Nesbø-bok, små gleder i hverdagen som gir meg mye. Hun er typen som kjeder seg temmelig fort, som begynner med et eller annet prosjekt eller chatter intenst på facebook. Når kvelden kommer er hun ofte såpass trøtt at hun sovner.
Jeg synes ikke et evig karrierejag og 15 timersdager er noe å strekke seg etter, det blir som et racerløp fra vugge til grav hvor man glemmer å leve.

[Eksotisk]

Er ikke hele vitsen med dating å finne den man passe best sammen med og leve lykkelig forever? Det er bra når gutter vet hva slags kvinne de vil ha i sin fremtid og hvordan hennes rolle i familien skal være. Om hun ikke vil ha samme ting du vil ha i livet er det ingen vits å fortsette. For min del skal jeg føde mange barn og ha full fokus på oppdragelse. Karrièrelivet høres så bortkasta ut

[--WTF?--]

Er ikke hele vitsen med dating å finne den man passe best sammen med og leve lykkelig forever?

Ikke nødvendigvis, men jeg er helt enig at man bør vite hva man ser etter i den andre og hvor man vil i livet.

[Zervs]

Kan også tilføye at hun er tronende katolikk, noe som ikke er noe problem for meg. Hun går ikke i gudstjenester o.l. men det hender seg at hun ber noen ganger.
Personlig er jeg døpt og konfirmert i den norske kirke, men regner meg selv som ikke-troende. Jeg tror ikke det finnes en Gud, men benekter det heller ikke.

Hennes foreldre tror jeg er kristen og hun sa at de absolutt ikke ville sette pris på om jeg tilfeldig nevnte at jeg ikke er troende. Jeg uttalte at tro er en personlig sak på lik linje med hva du velger å stemme i et stortingsvalg og at ingen bør dømme noen for å tro på det ene eller andre, eller ikke tro i det hele tatt. Til svar fikk jeg at det er bare slik de er..
Mine foreldre ville ikke brydd seg om hun var troende eller ikke troende.
Kjenner denne dømmende oppførselen provoserer meg, hva hvis jeg skulle sagt: Haha, tror du på Gud! Nei nei nei, da liker jeg ikke deg lenger.
Noe som forsterker min oppfatning om at noen religiøse personer tror de er så mye bedre enn andre og synes dårlig om oss ikke troende.

Jeg har lyst til å gifte meg i kirka en gang i fremtiden, men kommer ikke til å oppdra eventuelle barn på en måte slik at de blir troende. Hvor langt skal man strekke seg?