Mitt første innlegg! Lest igjennom flere tråder og plukket opp mange tips og diverse erfaringer. Nyttig info å ta med seg mellom gutt/jente, når man nå tross alt bor på to forskjellige planeter!
Grunnen til at jeg dumpet over dette forumet var at jeg googlet litt rundt etter litt tips og råd rundt min situasjon, som jeg ikke skjønner bæret av. Her ser det ut til at man få litt tanker og annet perspektiv på sakene.
Jeg er så frustrert og lei meg, så her serverer jeg omtrent hele historien, lang som fy, så for deg som er spesielt interessert i drama, vær så god 8)
Altså... var på firmatur for 2,5 mnd. siden, og endte i seng med en kollega, som jeg egentlig ikke har lagt så mye merke til tidligere.
Kjenner lillebroren hans godt, så vet at denne mannen på daværende tidspunkt slet med dårlig selvfølelse, sinne og frustrasjon etter at han flyttet ut fra sin samboer gjennom 17 år. Dette er da et helt år siden, men det er de siste månedene kommet fram at hun var utro med sin nåværende kjæreste FØR min kollega flyttet ut fra eksen, i sinne, for han skjønte at noe ikke var som det skulle, men hun nektet å innrømme. Når det allikevel kom for en dag en lang stund etter, raste det fullstendig for han. De har 3 barn sammen.
Vet ikke hva som hendte under den ONS episoden, men vi snakket mye på den festen, før vi havnet i seng, og han er ikke typen som hiver seg i seng rundtom, selv om han absolutt ikke er en festbrems og sier nei til å flørte med pene damer. Han sa det selv også, til meg, at jeg pleier ikke å ha ONS, så vet ikke hva som skjedde her. Så det skal du vite sa han, at jeg deler ikke seng med hvem som helst.
Jeg klarte ikke å få han ut av hodet etter den ONSen, og sendte mld.noen dager senere, hvor jeg lurte på om vi skulle finne på noe en kveld. Det ville han gjerne, og sa jeg kunne stikke innom han etter jobb en dag, så kunne vi avtale. Som sagt som gjort, begge dritnervøse, men timene gikk lynraskt, med bare snakk og prat over mange kopper kaffe. Når jeg skulle gå, hev han seg over meg i gangen, og det var et øyeblikk med råklining, rett og slett!
Etter det har vi hengt sammen, jeg har bodd flere helger hos han, han har overnattet hos meg noen ganger, vi har funnet på litt ting sammen på dagtid, og snakket i telefonen tilnærmet hver dag, eller i alle fall meldinger.
Jeg har sett på oss mer eller mindre som et par, men vi har ligget lavt i terrenget, da vi begge har barn.
Vi har aldri snakket om dette, og jeg har ikke følt for å ta opp temaet, i frykt for å presse og stresse han, for da vet jeg han trekker seg unna.
I begynnelsen var jeg altfor mye på, og regnet med at vi var i et forhold, siden vi var så mye sammen som vi var, rett og slett oppførte oss som et par. Jeg var altfor på med meldinger hvor jeg utrykte litt for mye kjærlighet muligens, og fikk mer eller mindre panikk hvis det gikk for lang tid mellom hver gang han responderte osv.Det endte med at han følte seg for pusha, og trakk seg rett og slett vekk, og nærmest kuttet kontakten. Jeg skjønte jeg hadde overdrevet, og møtte han opp mer eller mindre på tvang, for å få klarhet i hva som skjedde her nå. Det var riktig, at jeg hadde stresset han med meldinger, ting hadde gått for fort, det var bare kaos med eks og unger, og jeg sto å masa midt oppi alt sammen. Jeg skjønte det, ga han tid og rom, men var allikevel rundt han. Ser ut som han satte pris på det, og et par dager senere løsnet det tydeligvis for han, og han oppførte seg som nyforelsket, og sa han var glad i meg, og nå føltes det litt mer ryddig i hodet.
Han snakker mye om eksen og den nye kjæresten, i forhold til problemer med samværet og bråk og krangel dem i mellom, da han ikke kan fordra trynet på den nye typen, som han mener har ødelagt hele livet hans.
Jeg skjønner han bærer nag, da dette er barndomskjæresten, og han har for så vidt ingen videre erfaringer enn henne og livet med henne. Jeg prøver å være forståelsesfull, komme med råd og egne erfaringer, og la han snakke ut.
Allikevel trives vi veldig godt sammen, tiden flyr som en vind, og vi har alltid noe å snakke om og gjøre. Behagelig selskap på alle måter, og siden jeg trives like godt alene som sammen med andre, så det er ikke det at jeg på død og liv må henge på andre folk. Men jeg liker å være med han, rett og slett!
For en uke siden dro vi på storbyweekend sammen, etter min invitasjon, da jeg allikevel hadde planlagt å dra på egenhånd.
Allerede noen dager på forhånd kunne jeg merke at han begynte å bli noe mer passiv, i forhold til kjærtegn på eget initiativ, meldinger, osv. Men han gledet seg til å dra på tur, ytret han.
Han oppførte seg mer eller mindre som en kompis på hele turen, bortsett fra i sengehalmen. Da var han utrolig kjærlig, og dette var ikke bare sex, men å elske sammen. Ellers var det kun tilnærmelser av annen art en sexuell hvis han fikk i seg en drink for mye, og ville klemme og kysse litt. Tror mønsteret her var at han ikke ville/klarte å vise følelser før noen hemninger/barrierer var borte ("elskovsrus" eller alkohol i dette tilfellet).
Jeg prøvde så godt jeg kunne å være "tilgjengelig" for litt kjærestenærhet når vi satt på kafè, ruslet tur, ute på byen, uten at jeg presset meg på.
Etter at vi kom hjem, og skulle dra hver til vårt hjemme hos han, så var vi plutselig så usikre på avskjedsfasen at det ble helt dumt. Ble en kjapp klem og en nuss, før han sa `snakkes sikkert`.
Denne uken har det vært laber kontakt, dog han ringte dagen etter turen, men det har ikke ligget noe i luften for samvær, som har vært hvert hver eneste mulighet tidligere. Ikke at det har vært overdrevet samvær, da jeg er alenemor, men han bor like i nærheten av arbeidet, så sånn sett har vi sett mye til hverandre, nesten hver dag. man får det til hvis man vil.
Men ikke denne uken. Jeg tror kanskje han har en dårlig periode igjen i forhold til eks, ligget etter med jobb, og alt det der. Kanskje det plutselig ble litt for alvorlig med meg litt for fort, så jeg har bestemt meg for å trekke meg litt tilbake. Har sendt mld. i forhold til å ønske lykke til på en eksamen han skulle ta,etc. noe han aldri responderte på. Det var samme kveld personalfest som jeg nok ikke kunne klare å komme på pga.barn, men skulle prøve å ordne barnevakt. Han mente selv å ta seg en liten tur på kvelden og sjekke livet. Tror han dro også, forsto det sånn på broren hans, som også jobber på samme plass. Jeg synes det er rart han ikke ringte for å sjekke om jeg klarte å få til å komme på festen eller ikke. For da hadde det jo vært logisk å sove hos han, ingen andre seteder, siden han bodde rett ved festlokalet. Men ser ikke ut til at han var interessert i å vite om jeg klarte å komme eller ikke... Eller tok han det for god fisk at jeg dukka opp hvis jeg kunne? Forskjellen på mann og dames tankegang og praksis?
24 t.senere fikk jeg mld. da, det var nå på onsdag. Han lurte på hva jeg hadde drevet med den dagen, og om jeg var på jobb. Tror han da ville poppe innom å se hei, virka det som. Det ble med de meldingene, og han kom innom på jobb dagen etter istedefor, jeg var den eneste i rommet + bikkja mi. Han så så vidt på meg, snakka om vær og vind, klappa masse på bikkja og løp inn i kantina. Jeg gikk etter hvert etter, for det der synes jeg var en lei oppførsel... Satt der med han og et par kolleger til, og han så nesten ikke på meg (dog møtte blikket hans i en brøkdel av et sekund et par ganger...så han så jo på meg tydeligvis). Da de var ferdig og skulle gå, sa han bare hadet, uten å engang se på meg, og gikk ut døra. Jeg var vanvittig lei meg resten av dagen, av å bli behandlet som en tilfeldig forbipasserende, og tok meg i nakkeskinnet mange ganger for å ikke sende melding og lure på hva i h...........som foregikk nå. Jeg bestemte meg for å ringe han på kvelden og spørre rett ut, for jeg orker ikke gå slik å lure. Som sagt så gjort. Jeg spurte om han hadde begynt å miste interessen, for nå var det en merkelig fjern oppførsel fra han sin side. Han stilte seg uforstående, og sa at nei, han hadde vel ikke det. Hvis jeg tenkte på i dag i kantina, så hadde han hatt så vanvittig vondt i hodet. Og det stemmer, for han fikk en paracet av meg ved matbordet. Men allikevel, en klem går vel ann.
Jeg sa at jeg følte meg som en helt random person i nærhetene av han, og at vi hadde vel tilbragt såpass mye tid sammen nå at jeg vel ikke var en tilfeldig person for han lenger. Nei, jeg var vel ikke det, sa han.
Og jeg nevnte at han plutselig ikke ville være i nærheten av meg lenger, spesielt under byferien vår. Han sa at han nok ikke var så kosete som meg. Men det er jo rart, for han var like kosete, nesten mer enn meg, tidligere.
Jeg spurte om jeg skulle bekymre meg, og han sa at det trengte jeg nok ikke.
Så det var det jeg fikk ut av det. jeg slo meg til ro og tenke at jeg får droppe maset, og la han komme til meg når han er klar. Han sendte mld.i går kveld, men føler litt at det var for "syns skyld"....var ikke så mye personlig akkurat. Fortsatt ingen tegn til at han vil se meg "live", og det har aldri gått nesten en uke imellom at vi har sett hverandre...
SÅ, hva skjer inni hodet hans her, dere gutta?? Har ting gått altfor fort, og nå har han fått akutt angst, midt oppi alt styret fra gammelt forhold? Er han ikke ferdig med gammelt forhold? Har han funnet ut at jeg kanskje ikke er den rette for han, men han vet ikke helt hvordan han skal få formidlet det, eller holder han meg litt på gress her til han vet hva han vil? Er det jeg som stresser, og han blitt mer laidback og ikke trenger å se og snakke med meg hver dag for å vite hvor han har meg??
Jeg har en magefølelse at dette holder på å skli over for han... og da blir (er) jeg veldig veldig lei meg. Men ikke så lett når jeg har spurt om det er sånn det ligger ann, og han sier nei, det er ikke slik.
Skal jeg bare smøre meg med tålmodighet og vente til han evt.kommer til meg? Skal jeg fortsette å ringe og sende sms (typ en om dagen), eller skal jeg la være for å gi han pusterom?
Vi må huske på at alt dette har foregått på intet mindre en kun 2,5 mnd... :P
Kan jo legge til at han er nærmere 40 og jeg tre år yngre. Vi er rimelig sporty personer begge to, men jeg lever kanskje litt mindre A4 enn han, noe jeg tror gjør han litt ukomfortabel etter 17 år i samme suppe....Men jeg ser ikke på det som et problem, da jeg overhodet ikke har tenkt at vi skal flytte sammen, eller leve som en og samme person typ... Regner med at sånne ting går seg til etter hvert hvis man trives sammen, og man finner en stil sammen.
What to do what to do, uten å gjøre vondt verre??
Komplisert, mye som kan gå galt når den ene (eller begge) går gjennom et brudd. Du kan være "rebound" dama, hun som var der som en "krykke" under og etter det tøffe bruddet....
Man tenker ikke så klart midt i et kjipt brudd. Ofte involverer man seg i noen som kan få tankene over på noe annet uten å tenke igjennom om det er den rette personen. Tvilen kan derfor komme snikende etter hvert, eller man kan få et akutt behov for "Space" og tid til å tenke.
Tror ikke du kan gjøre noe annet enn å la være å ta kontakt om du ikke skal virke desperat her:)
Takk for input :D
Dette er jo noen dager siden nå, og jeg blir veldig irritert, rett og slett, ovenfor voksne folk som ikke kan ta litt ansvar for hva dem har involvert seg i. Å på en måte tro at jeg blir borte, ved å la vær å virke interessert, når vedkommende har prestert å si at jeg ikke trenger å bekymre meg, alt i orden, for deretter å holde en særdeles lav profil, synes jeg er skuffende og leit, egoistisk og arrogant.
Jeg gidder ikke det, han er 38 og jeg er 34, oppegående mennesker, med taleegenskapene i orden. Vi er ferdig med tenåringsrotet nå.
Jeg gjorde følgende for 2 kvelder siden; sendte en mld. (vi er liksom på sms nå, føler at jeg trenger meg på og maser hvis jeg ringer, og det er jo ikke helt naturlig men...) og lurte på om han hadde hatt en fin helg, og om han hadde lyst til å spise middag med meg senere denne uka.
Det tok laang tid, og jeg tenkte kanskje jeg hadde formulert meg litt feil, slik at jeg hørtes fornærmet/sur ut, da jeg skrev at det hadde vært kjekt å se han, hvis han hadde lyst. Inni mitt hode hørtes det ok ut, men på sms så det litt spydig ut...sendte ny mld for å oppklare det :P Og det var dumt, haha! Han ble irritert, jeg fikk direkte svar om at beklager at han ikke hadde svart med en gang, men han var opptatt med barna. Men at han kunne spise med meg på fredag hvis det passa. Jeg svarte at jeg forsto det han var opptatt med barna, var ikke min intensjon å mase, fredag passa bra. Det kom også frem i sms`n min at jeg grubla fælt på om jeg hadde oppført meg dårlig på noe vis på turen vår, for slik det var nå var i alle fall ikke slik vi hadde det før vi dro på tur... :( Noe må jo ha skjedd... men at jeg sikkert fikk en oppklaring på det under middagen vår og ville føle meg lettere til sinns, enten det ble oppklaring den ene eller andre veien. Han responderte med `Vi prates, sov godt. Ps.Turen var fin :)`.
Har jo selvfølgelig ikke tenkt å ta noe mer kontakt før vi skal spise sammen, t.o.m. jeg skjønner det.
Det som irriterer meg er at det liksom er "helt greit" å typ kutte ut normal kommunikasjon, la andre part sitte der som et spørsmålstegn og ikke skjønne noen ting, og tydeligvis ikke ha noe intensjon om å ta tak i det heller :o >:( Jeg blir helt satt ut jeg...
Så får vi se da på fredag...er det feil av meg å gå inn med den innstillingen at dette er over, vil det påvirke kvelden? Eller prøve å gå inn med åpent sinn, håpe at han klarer å fortelle hva som skjer, hva han tenker, håpe at det ikke er så galt som jeg ser for meg, og evt.bare ta det som kommer...
LIKER IKKE :-\ :-\
Så slitsomt dette høres ut. Jeg skjønner godt frustrasjonen din! Merkelig at åpen kommunikasjon skal være så vanskelig.. Jeg vil anbefale deg og ha et åpent sinn med henhold til fredagen, hvis ikke har ikke kvelden noen hensikt føler jeg. Du får håpe at han klarer å fortelle deg hva som foregår. Hvis du ikke får en bedre ide om hva som skjer etter denne kvelden ville jeg nok prøve å få tankene mine over på noe annet, og kutte kontakten. Lettere sagt enn gjort, jeg vet! Men noen ganger er det det beste man kan gjøre. Og du finner ut om han er genuint interessert, er han det vil han jo ta opp kontakten med deg og lure på hvor du ble av. I tilegg slipper du å tenke på at du "maser" og er innpåsliten!
Takk, det rådet skal jeg bruke, hvis jeg ikke blir noe klokere på fredag. Kutte kontakt, så kommer han vel hvis han savner meg. Han vet godt i nåværende stund hvor han har meg, jeg er ærlig og rett frem, så han har jo ikke noe å bekymre seg over foreløpig sånn sett :p Men kommer han ikke med en "framtidsplan", enten den er som alene eller par, så går jeg utifra at han ikke vil miste meg, men heller ikke vil binde seg. Da er det nok best å kutte ut, slik at han får kjenne på det.
Hyside!
Kortversjon:
Jobb med din egen frykt for avvisning. Vær mer oppmerksom på hva han trenger i tillegg til det du trenger, vis hensyn til hans tanker og følelser, la det utfolde seg i det tempoet det gjør uten å stresse, og vær villig til å gi slipp på ham selv om du vil det skal skje noe. Du driver og spenner bein på deg selv ved å sette for mye press på ham (uten å veksle til å ta vekk presset også), dette hadde vært mye enklere for deg om du hadde senka pulsen litt og slutta å mase og å hele tiden skulle vite og definere.
Langversjon:
Du stresser for mye rundt dette! Når du merker at noen trekker seg unna, må du være oppmerksom på personens behov (ikke bare egne behov) og gi personen rom! Det er den eneste måten. STOP CHASING!!
BALANSE! (mellom hvor mye dere investerer i forholdet)
Ikke kjør på med "masing" og bli irritert når han ikke matcher investeringsnivået ditt.
Dette er noe dere bygger SAMMEN i et tempo som passer DERE BEGGE.
Ta et LEAP OF FAITH! Neste gang han er distansert, akseptér det, og gi ham rom! Og stol på at han kommer til deg. Og om han ikke kommer til deg, vær villig til å akseptere det. Det er ikke noe annet alternativ her, du MÅ slutte å chase etter ham.
Altså, jeg sier ikke slutt å chase som i "slutt å prøv deg" eller "bli kald" eller "lat som du ikke er interressert som et triks for å vinne ham tilbake" men slutt å være den eneste som chaser. Eller, match investeringsnivået hans.
Du blir Romansens parallell til "the close talker".
Se for deg at noen står altfor nærme deg og snakker. Når du da tar et skritt bakover er det for å få rom/ta presset av situasjonen. Hva skjer da om "the close talker" ikke er oppmerksom på behovet ditt for rom? Jo, the close talker ser ikke behovet ditt, og følger etter og fortsetter og snakke nærme.
IKKE VÆR THE CLOSE TALKER!
Hvordan skal han få rom til å savne deg om du bombarderer ham med sms, og nå i det siste, konfronterende smser?
"Hva er vi?" "Hva skjedde på turen?" "Gjorde jeg noe galt?"
Etter å lest det du skriver, sitter jeg med et inntrykk av at du tillegger han way mye mer verdi enn han tillegger deg. Det betyr ikke at han ikke liker deg, men det er du som er den i "forholdet" som stresser med ting, og har et uoppfyllt behov for å vite, så du "smadrer ham med din kjærlighet" istedet for å la ting utfolde seg mer naturlig.
Det ser ut som om du har et behov for at "forholdet" deres skal være "på den eller den måten" og du har et enormt behov for å VITE, eller man kan også si, en FRYKT for det ukjente. Det er SÅ ubehagelig for deg å ikke vite, at den "vitebegjærlige" delen av deg "TAR OVER" og begynner å mase på ham på sms når han trenger rom, selvom du intuitivt forstår at det ikke hjelper situasjonen, men klarer kanskje ikke å la være å mase når du er i den følelsesmessige tilstanden av irritasjon og frykt).
LIVE GRACEFULLY WITH UNCERTAINTY!
Det er en vibe-breaker å skulle vite, eller f eks å bare delvis følge med på samtalen fordi man bare venter på en innngang til spørsmålet man brenner inne med osv.
Kan du ikke bare nyte det å være sammen med ham?
Uten å måtte tilfredsstille behovet ditt for å definere ting?
Uten å måtte snakke om "hva skjer mellom oss?"
Uten å måtte stille ham til veggs eller putte press på ham?
Du ANTAR at dere er et par, du REGNER MED at dere er i et forhold.. Hvor kommer disse antagelsene fra? Samfunnets forventninger? "slik er det bare" ? Dere to finner i fellesskap ut hva slags samvær og opplegg som passer for dere. Pass deg for antagelser, her antar du at dere er i et forhold og dermed forventer du forhold-atferd fra ham, og blir skuffet når han ikke gir deg det, til tross for at dere aldri har snakket om det. Så hvilken "rett" har du til å forvente ditt og datt fra ham?
Jeg syns hele opplegget deres har fått en negativ vinkling. Det er så mye snakk om hva som er galt i "forholdet" deres!
-"Er det noe galt?"
-"bør jeg bekymre meg?"
-"syns du jeg maser?"
osv osv.
Du vet de gangene man sitter sammen med en kjæreste eller lignende, så sier én av dere:
-Er det noe?
-Neida, det er ingenting.
-det virker sånn, si det da.
-nei det er ingenting.
-Er du sur?
-NEI! Eller faen, jeg VAR ikke det, men jeg ble det nå..
Når man heller bare kan ignorere det negative, og heller snakke om noe positivt..!
Skjønner du poenget her? Ikke fokuser på det som er feil, fokuser på å nyte hverandres selskap, og positivitet.
Skift samtaleemne til noe fint!
I stedet for å måtte "slukke usikkerhetene dine" med hans bekreftelse.
Så mye fokus på feilene, eller rettere sagt, så mye PRESS så tidlig i et forhold hadde gjort at jeg hadde fått ganske kalde føtter, selvom det ikke nødvendigvis er noe galt med dama eller forholdet. For mye press er en dealbreaker for mange gutter.
Personlig kan jeg kjenne igjen noen av trekkene hos han du beskriver i meg selv. Jeg (og kanskje han, hvem vet) liker at ting skjer litt uten at man snakker så altfor mye om det. At det er litt smooth sailing, uten press og forventning!
(Da han sendte sms "for syns skyld" som du skriver, hva tror du er grunnen til det? La mannen få komme til deg frivillig, og investere i deg frivillig!)
Du skriver at han er weird på jobben/ i frb med firmafester osv.
Jeg syns du overanalyserer, og chaser når han trekker seg unna.
Men med det sagt, jeg tipper at han syns det er vanskelig å deale med deg ovenfor kollegaer. Du etterlyser klemmer og litt åpen affection? Det virker som om han legger seg på "så diskrét som mulig på arbeidsplassen"-linja, og blir rar ovenfor deg når han ikke klarer å balansere dine forventninger med slik han selv vil ha det. Noen blir ekstra flaue med tilskuere til fysisk hengivenhet, og særlig da alt er nytt/ eller da det er snakk om "store" forandringer, som "Oi, er Gunnar på salg blitt sammen med Anna på regnskap, har du hørt?".
Ser du skriver i innlegg nr to at du blir veldig irritert "ovenfor voksne folk som ikke kan ta litt ansvar for hva dem har involvert seg i."
Kan det hende at dine forventninger og hans forventninger varierer om hva det faktisk er dere har involvert dere i? Hvem har da rett?
Poenget mitt er at dere definerer hvordan dere skal ha dere. Sammen! Ikke bare du.
Videre skriver du: "Å på en måte tro at jeg blir borte, ved å la vær å virke interessert, når vedkommende har prestert å si at jeg ikke trenger å bekymre meg, alt i orden, for deretter å holde en særdeles lav profil, synes jeg er skuffende og leit, egoistisk og arrogant."
La meg være djevelens advokat her, og i tillegg kitte inn en brannfakkel:
Er det ikke ganske egoistisk av deg å ikke ta hensyn til at han har behov for å trekke seg unna? Han føler seg kanskje ikke sett på det området. Du virker for opptatt av å dekke dine egne bekreftelsesbehov
Pass deg for nedadgående bekreftelsesspiraler.
Når du sender sms, ikke driv og stress og "micro-manage" det du skriver og tenk "å nei kanskje han tror jeg var sur" osv og send en ny "oppklarende" sms, der det "kom fram i smsen at du grubla om du hadde oppført deg dårlig" osv. Her er det som nevnt bekreftelsessuget som TAR OVER, og gjør irrasjonelle ting til tross for at du vet at du bør la være. Det her stikker dypt, du skriver også "lik det var nå var i alle fall ikke slik vi hadde det før vi dro på tur... :( Noe må jo ha skjedd... men at jeg sikkert fikk en oppklaring på det under middagen vår"
Det er som du i setningen ovenfor trenger en bekreftelse fra ham på sms på om du kommer til å få en bekreftelse eller ikke når dere møtes.
Om det er sånn at han mister interresse, er det selvsagt leit. Men det eneste du kan gjøre er ting som er innenfor din kontroll, altså din egen atferd.
Om han er i tvil, er det for mange menn (meg selv inkl) mye bedre å la det alvorlige ligge litt, og heller fokusere på det fine, så går kanskje tvilen over av seg selv. Men om derimot man stadig må drive å snakke om det, så blir det så slitsomt og man ser kun det negative/vanskelige.
For å dekke ryggen min her, man bør snakke sammen om det er issues i bildet.
Men se på denne situasjonen, her er det et opplegg som kun har vart 2,5 måneder, med HAUGEVIS av kompliserende faktorer som gjør at atferden hans ikke er så veldig unormal. Cut him some slack. Ikke ta ting så høytidlig! Dette her bør være noe som gir glede! Et overskuddsprosjekt! Ikke noe som drainer energien din. Bare vær vitne til hva som skjer i livet ditt, uten å komme for mye i veien for deg selv.
Helt konkret:
-Vær villig til å gi slipp på ham.
(Og med det som grunntanke):
-Vær oppmerksom på hvor han er kontra der du forventer/håper han skal være og vis hensyn
-Prøv deg, men trekk deg tilbake om han trekker seg tilbake. Da vil han føle seg sett, tatt hensyn til og du vil øke sjansene noesåinnihællevette for at han kommer til deg på eget initiativ (essensielt), fordi han har fått muligheten til å kjenne på at han har lyst til å se deg før det tikker inn 7 sms fra deg. Give him the gift of missing you! Ikke frata ham muligheten til å frivillig investere i deg! Ikke guilt-trip´ ham inn i den atferden du ønsker fra ham.
-Jobb med bekreftelses-behovet ditt. Live gracefully with uncertainty. Det som skjer skjer, og alt er greit, fordi du har en overflodsmentalitet osv.
-Fokuser på positivitet, ikke heng deg opp i alt!
-gå sakta fram (rettere sagt, tempoet som passer dere BEGGE)
-tenk over forventningene dine
Kjærleik og Fred
Og Sol
FatBwoiii
Quote from: FatBoy on April 02, 2014, 16:22:01 PM
...
Dette var alt det jeg tenkte, bare i mye større detalj. Enormt bra post.
FatBoy: Du er Gud!
Fantastisk lesning, alt er plutselig bare klart som dagen ;D I morgen møter jeg han med en absolutt annen innstilling enn for 5 min.siden, hvor jeg heller ønsker å beklage meg for at jeg har kvalt han, pusha han inn i et forhold, og håpe at vi kan møtes innimellom, bare for å henge litt. Om det så er 1 gang i uka, eller 1 gang i mnd. Når det passer!
Jeg gidder ikke engang spørre hva i %#&/¤&"#¤& som skjer, hvis han ikke nevner noe, eller ønsker å snakke om det selv. Jeg forstår. Ønsker han å kutte meg ut, så er det nitrist... :-[ Men kan da antagelig takke meg selv.
Quote from: hyside on April 03, 2014, 12:58:05 PM
FatBoy: Du er Gud!
Fantastisk lesning, alt er plutselig bare klart som dagen ;D I morgen møter jeg han med en absolutt annen innstilling enn for 5 min.siden, hvor jeg heller ønsker å beklage meg for at jeg har kvalt han, pusha han inn i et forhold, og håpe at vi kan møtes innimellom, bare for å henge litt. Om det så er 1 gang i uka, eller 1 gang i mnd. Når det passer!
Jeg gidder ikke engang spørre hva i %#&/¤&"#¤& som skjer, hvis han ikke nevner noe, eller ønsker å snakke om det selv. Jeg forstår. Ønsker han å kutte meg ut, så er det nitrist... :-[ Men kan da antagelig takke meg selv.
Vil bare legge til:
Det er greit å ha en intensjon om at dere skal bli et skikkelig par en gang, og å vise at du kunne vært åpen for det!
Det som ikke funker så bra er å vise tydelig at du har bestemt deg for at dere skal bli et par og guilt-trippe han hvis han ikke har kommet til samme konklusjon ennå.
Dette forklares i enda større detalj i jentelydboka til GV-gutta... Jeg har kjøpt den selv om jeg er gutt etter at jeg var på hans side av en litt liknende situasjon og ikke helt selv skjønte hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde (jenta var(er) jo helt topp). Kan anbefales! Man er gjerne ikke klar over alle disse følelsesmessige prosessene, mekanismene og reaksjonsmønstrene selv engang, men det blir litt klarere når man får det forklart :)
Takk, dette har vært til stor hjelp og innsikt :D
Jeg holdt på å gjøre en veldig dum ting i går, men heldigvis gikk jeg inn her og sjekket evt.råd på min tråd før jeg tok affære.
Jeg vet han var innom "min del" av jobben i går, for min kollega lurte på om xxxx hadde vært nedom meg? Nei, sa jeg. Og ble umiddelbart vanvittig skuffet over at han ikke kom nedom meg, som var alene på min avdeling, noe han vet. Det er jo bare supersnålt, for vi har jo ikke sett hverandre på over en uke da (han jobber ute i felten, så vi er vanligvis ikke i nærheten av hverandre). Men jeg leste deres råd, og følte brått at det er jo meg som pusher han til slik oppførsel! Stakkars mann :P
Så, senere på ettermiddagen ringte jeg (enda jeg egentlig ikke helt turte, men turte heller ikke sende mer sms, pga.evt.misforståelser...), for å avtale middagen vår nærmere for i kveld. Jeg sa bare først at jeg følte et sterkt behov for å si unnskyld for min oppførsel, jeg har ikke vært grei mot deg, jeg ser det nå. Øøh....jaha? Ok. Sa han da. (Kanskje det var dumt av meg å si unnskyld, men jeg følte virkelig at den måtte ut og av skuldrene!)
Han ville gjerne spise middag med meg i kveld, og jeg skal komme hjem til han å lage den (fordi det passer best logistikkmessig). Han hørtes i godt humør ut i telefonen, kanskje ikke alt håp er ute :D
Jeg grugleder meg til i kveld, rett og slett, og er like nervøs som på første date 8)
Good luck, girl!
Bare ikke gå over til å bli for unnskyldende da.
;)
Detta går så fint så!
Ja, nå må jeg vel nesten oppdatere dere på hvordan det gikk, med bakgrunn i alle råd jeg fikk her :)
Jeg møtte opp, glad og blid, og han var også helt normal, ingen klein stemning. Vi drakk kaffe og skravla, og jeg hadde i forveien bestemt jeg for og la alt gå i hans tempo, han bestemte, og jeg forventet ingen fysisk kontakt, samt at jeg ikke kom til å ta opp noe av de "merkelige" problemene som brått har oppstått.
Ved å ikke forvente noe tilbake fra han, så gikk alt mye lettere, for da var det egentlig ingenting å bli skuffet over.
Og jeg hadde sagt unnskyld for min kleine oppførsel dagen i forveien, så var det på en måte sagt fra før.
Jeg stelte i stand middag, manglet et par ting, hvorav han på eget initiativ hev seg i bilen og skyndte seg til butikken for å hente varene. Vi spiste godt og vel, og jeg tenkte det var naturlig å begi seg på hjemvei etter middag og enda en kaffe, men det falt seg ikke naturlig å bryte opp da skravla gikk om løst og fast. Han måtte egentlig ut en tur på kvelden for å gjøre en liten jobb han hadde lovet en huseier (han er håndtverker), men han "glemte" det visst. Han sa det sånn selv ;) Plutselig var 6 t.gått, og klokka var 23 på kvelden!
Jeg sa at jeg måtte reise hjem nå, jobb i morgen. Å, skal du gå alt nå? Sa han;)
Hadde det vært normale tilstander, så hadde jeg overnattet, for det har jeg gjort alle helgene hvor jeg er barnefri. Han vet jeg er barnefri denne helgen, så der kom jeg han kanskje litt i forkjøpet ved å ikke forvente at jeg fikk overnatte, men at jeg faktisk tok veska mi for å gå, uten noe slags hentydninger til annet.
Han var litt småopptatt med noe i stua, så jeg ropte inn takk for i kveld, og hadde ingen intensjon om å gå inn å gi han hadetklem (vanligvis hadetkyss), kun hvis han kom ut i gangen og på en måte la opp til det selv.
Det gjorde han ikke, men til gjengjeld ropte han tilbake, kjør pent, og jeg stikker innom deg på jobb i morgen.
Fantastisk, tenkte jeg, det er noe som funker her, enda jeg ikke helt vet hva!
Og ikke nok med det, men vel hjemme sendte han jaggu meg en sms hvor han lurte på om jeg hadde kommet meg velberget hjem!
I dag kom han som lovet innom jobb, og han satt i nærmere 1,5 t. Men fortsatt ingen tilnærmelser overhodet (jeg sitter alene på jobb). Han var ofte innom jobben min tidligere, og ga meg som regel et saftig hadetkyss når han gikk, men denne gangen forventet jeg ikke et kyss, og jeg fikk ikke ett heller akkurat.... følte meg litt skuffet, må innrømme det...men prøver å ikke la det gå innpå meg. Han kom jo i det minste, og ble kjempelenge!
Når det skal sies, så sto han å "nøla" litt rett opp og ned på gulvet, som om han var litt betenkt med å gå, eller om man på en måte skulle invitere til en kyss eller ikke, kanskje? Akkurat som om det gikk litt gjennom hodet hans akkurat da...Så summet han seg, og sa hadetbra og forsvant ut døra.
Men hva er årsaken til at han på en måte er tilbake til start, etter at vi har vært fullstendig fortrolig så lenge??
Nå følger jeg bare rådene fra dere, og oppfører meg mer eller mindre kameratslig, forventer ingenting, og legger ikke opp til noe, og kommer ikke til å ta spesielt mye kontakt, slik at han selv kan ta kontakt når han føler for det. Men det må vel være greit å sende en nattasms innimellom, bare for å vise at han er i tankene mine, eller er det dumt?
I dag er det lørdag, han vet jeg er barnefri, men han spurte ikke om jeg hadde planer, om jeg kom på besøk, e.l. som har vært fast prosedyre tidligere. Han trives jo åpenbart i mitt selskap, men er det kun som kamerat??
Virker som en nedturperiode pga.eksen og ungene og alt det der igjen, han prata i alle fall mye om det i går.
Det er vel egentlig helt klart at han ikke er ferdig med tidligere forhold, tror jeg. Eller på en måte dyrker det som var, og graver seg ned i det som er.
Kanskje jeg bare vil skade meg selv ved å prøve å "redde" noe som på en måte så vidt fikk begynne...
Det eneste jeg gleder meg til er å kjenne armene hans rundt meg igjen ::)
Tror du oppfører deg riktig ved å holde igjen så han får savne deg... Men du bør tenke gjennom om du vil ha en som har masse eks greier gående...
Quote from: Love on April 05, 2014, 19:38:03 PM
Tror du oppfører deg riktig ved å holde igjen så han får savne deg... Men du bør tenke gjennom om du vil ha en som har masse eks greier gående...
Ja....jeg tenker en del på de eksgreiene....spesielt nå i det siste har jeg tenkt masse på det siden han er så av og på meg. Er det verdt alt stresset det medfører meg.... Han sier han er helt ferdig med henne og aldri skal ha noe mer med henne å gjøre bortsett fra rent praktisk med barna. Det han ikke blir ferdig med er sviket.
Re: Tilnærmelser så kan du sikkert vise litt mer tilgjengelighet for det framover, dropp noen hint. Du får nok overnatte neste gang, han er sikkert bare litt forsiktig fordi det har vært litt usikkerhet i bildet. Tipper ting vil stabilisere seg og dere begge vil bli tryggere ganske fort.
Hvis det er det du vil, da (re: eksen og det).
Skulle gjerne hørt flere synspunkter på dette. Er i litt samme situasjon selv, bortsett fra at det ikke har hendt så mye. Ble såvidt involvert med en fyr, han ga inntrykk av at han likte meg godt, og med en gang jeg gjengjeldte det (i overkant mye skjønner jeg nå), så forsvant han. Litt senere viste han interesse igjen, men jeg er ikke sikker på om det bare er tidsfordriv fra hans side eller om han har lyst til å forsøke igjen/forsøke på ordentlig. Isåfall, hvorfor kan han ikke bare spørre rett ut om jeg vil treffes, istedenfor å droppe små hint som er veldig forvirrende? Er han redd for at jeg skal avvise han? Jeg har vært tilbakeholden, fordi jeg ønsker å være sikker før jeg kaster meg uti noe igjen.. Ikke meningen å kuppe tråden din, hyside.. men håper på noen gode innspill. Bør jeg bare droppe han, eller bør jeg være tålmodig? Hvor lang tid er det rimelig at han trenger før han får bestemt seg? Hva foregår oppe i hodet hans?
Quote from: elsa on April 06, 2014, 21:57:37 PM
Skulle gjerne hørt flere synspunkter på dette. Er i litt samme situasjon selv, bortsett fra at det ikke har hendt så mye. Ble såvidt involvert med en fyr, han ga inntrykk av at han likte meg godt, og med en gang jeg gjengjeldte det (i overkant mye skjønner jeg nå), så forsvant han. Litt senere viste han interesse igjen, men jeg er ikke sikker på om det bare er tidsfordriv fra hans side eller om han har lyst til å forsøke igjen/forsøke på ordentlig. Isåfall, hvorfor kan han ikke bare spørre rett ut om jeg vil treffes, istedenfor å droppe små hint som er veldig forvirrende? Er han redd for at jeg skal avvise han? Jeg har vært tilbakeholden, fordi jeg ønsker å være sikker før jeg kaster meg uti noe igjen.. Ikke meningen å kuppe tråden din, hyside.. men håper på noen gode innspill. Bør jeg bare droppe han, eller bør jeg være tålmodig? Hvor lang tid er det rimelig at han trenger før han får bestemt seg? Hva foregår oppe i hodet hans?
Helt supert å høre om andre i lignende situasjon! Jeg er jo ekstremt forvirret, siden vi i utgangspunktet fungerte som i et forhold i et par mnd., hvor han var like mye
på som meg, før han plutselig begynte å "late som ingenting". Nå hadde vi "samvær" med bare prating, uten fysisk kontakt fredag og lørdag, hvor det var jeg som tok initiativet på fredag, og han på lørdag. Burde jeg ta første steget igjen nå, eller burde jeg vente på at han tar kontakt igjen? Hvor lenge er det greit å smøre seg med tålmodighet uten evt.livstegn? Hvorfor er det
ikke greit å spørre hva han egentlig tenker og føler, når vi hadde det såpass trygt og fint sammen en stakket stund? Er det ikke
litt urettferdig ovenfor meg også og plutselig oppføre seg sånn uten åpenbar grunn?
Liten oppdatering herfra også da 8) vet at dette er ekstrem analysering. men klarer ikke å la vær!
Han kom jo innom meg på jobben forrige lørdag, og ble sittende godt og lenge. Han skulle i nevøens bursdagsselskap, og skulle bortom mora til ungene og ha med seg de også i selskapet. Ting som tar tid. Og enda satt han til kl.16, enda jeg fikk greie på av broren hans senere i uka at selskapet hadde begynt kl.15. Så han kom for sent med vilje, henta ungene for sent, osv. fordi han ikke ville dra fra meg?? :P
På mandag kom han overraskende innom meg på skitrening, han må ha sett bilen min på parkeringen da han kjørte forbi (det er på hans hjemvei). Han satt en halvtime og skravla litt, før han måtte dra på kveldsjobb. Det så jeg som positivt!
Så har det vært aldeles tystnad. Jeg gikk inn for å ikke gi lyd fra meg. Er han interessert, så tar han kontakt. Men så tenkte jeg også, at han var jo den siste som tok initiativ når han droppa innom meg på trening, så kanskje det var min tur allikevel på en måte? Jeg har vist en ganske kameratslig holdning, uten noe tegn til at jeg vil ta på, eller klemme eller noe, hvis det er slik han føler seg mest komfortabel nå. Men det kan jo på den andre siden tolkes som blanda signaler fra min sin side også?
Jeg kan jo legge til en detalj om at han faktisk "likte" et par av bildene mine på fb denne uka som var, og han bruker i utgangspunktet ikke fb, og liker aldri noen ting. Så for meg så var det en god følelse.
Uansett, ellers ingen lyd fra den kanten. Klarte å holde meg helt til å går. Da sprakk jeg ::)
Var i bakken, og han pleier jo ofte å være i bakken han også. Så sendte en mld. og lurte på om han skulle på ski i dag. Det var vel greit nok mld. det?
Fikk mld. 2 min. senere om at Nei, han hadde ungene.
Det tok lang tid før jeg fikk svart, typ 1,5 t.pga. mye som skjedde, altså, jeg virket ikke desperat heller.
Svarte at han fikk kose seg med ungene. Når jeg først hadde han på tråden, så tenkte jeg at jeg like gjerne kan klemme til og spørre om vi skal spise middag med meg en av dagene i påska. Også la jeg til at det hadde vært koselig for selskapets skyld, ingen baktanker ;) (sånn i tilfelle han var redd for masse konfrontering og mas.)
Etter det hørte jeg ikke noe på en stund, og plutselig var han i skisenteret, men sto å prate med kjentfolk, så at ungene satt i bilen og venta. Jeg ble dritstressa, og stå å prata med mine kjentfolk, han kasta et blikk bort på meg, og neste gang jeg snudde meg, så var han og bilen vekk.
En stund senere fikk jeg svar på sms på middagsinvitasjonen, om at Ja, vi kan jo prates. Og 2 min.etterpå en mld. til med spørsmål om jeg hadde hatt fri i dag? Så ble det faktisk noen mld. frem og tilbake.
Nå tenkte jeg å invitere til middag på torsdag, og egentlig være mer frempå rundt hva som rører seg i hodet hans.
Er det greit nå, for nå har det vært litt surr fram og tilbake en stund??
Jeg har ikke lyst til å ha det sånn, enten så dater vi, eller så avslutter vi på en avsluttende måte, som venner. Ellers vil det jo bare bli kleint i framtida, om dette er noe som bare ble tiet i hjel, jeg var såra og vonbroten, og han prøver å late som ting aldri har skjedd :-\
Overtolker jeg, vil han ha kontakt, men noe i han gjør at han ikke tør pga.den kleine situasjonen som har oppstått?
Eller vil han egentlig ikke engasjere seg i noen, men han liker meg jo, så det er litt vanskelig for han?
Hvorfor kan ikke menn bare snakke ut!!! :o
Fint å få ut litt grums her, jeg er frustrert!
Først av alt. Jeg bøyer meg i støvet av analysen din Fatboy. 110% enig i det som ble skrevet. Kudos!
Dernest: Kjekt å se at det kanskje løser seg for deg, men jeg ville hatt en mistanke om at ikke alt går helt på skinner på hjemmebane hos han fyren, dvs at han gjerne ikke er kommet helt over eksen eller er helt klar for å binde seg på nytt. Som de andre nevner, samme arbeidsplass (You don't shit where you eat etc. etc.), ungelogistikk, barndomskjæreste (halloooo). Jeg ville tenkt meg grundig om du vil vente på ham, til han er klar, eller om du vil fortsette å "tvinge" ham. Men for all del, noen mennesker er introverte og gir ikke så mye informasjon ut av seg, selv ikke hvis de blir presset. Jeg ville sett på hvor mye han faktisk investerer i deg fremover. Akkurat nå virker det som du er kommet til "the twilight zone", en plass midt i mellom, ja, ingenting. Du får oppmerksomhet fra ham, men det er ikke rare greiene ifht om han var/er (super)interessert. Likevel, gi det litt tid å se det an uten den massive bombarderingen av sms. Keep it casual og unngå needyness.
Noen trenger bare litt ekstra tid, uten at du skal sette hele livet ditt på vent av den grunn. Det er lov å stille krav, ja kanskje et ultimatum til og med, når en er kommet til et visst punkt, uten at en trenger å ta den konfronterende tonen. Det holder forsåvidt egentlig bare å forklare enkelt hva en føler, og hva en ønsker og spørre den andre personen om hva de tenker om det/eventuell fremtid/forhold e.l. Men for all del, unngå en sutrete tone og prøv å hold deg nøytral og objektiv når du stiller spørsmålet, selv om det kan være vanskelig når så mange følelser surrer opp i hodet. Og for guds skyld, ikke vær bitter. Det kan være forhold helt utenfor hans kontroll som gjør at han har en slik adferd. Det forsvarer ikke oppførselen, men kan være en forklaring på hvorfor han oppfører seg slikt.
Takk for input, jeg trenger å høre det, og deres hjelp har faktisk hjulpet meg til å håndtere situasjonen på en bedre og mer fornuftig måte enn hva jeg hadde klart på egenhånd.
Etter siste innlegg fra meg var det fortsatt stille, ikke annet enn lange blikk fra ham om vi var i "synsavstand".
men jeg kom faktisk til et punkt der jeg godtok at nå er løpet kjørt, jeg avslutter dette for min egen del, og ønsker han videre kontakt, så er ballen 110% på hans halvdel.
Jeg ba han komme innom meg på en kaffekopp, slik at jeg kunne levere fra meg litt konsertbilletter, o.l. som ble bestilt til min e-post tidligere, han skylder penger for div.utlegg, etc. Altså praktiske ting, slik at jeg kunne gå videre uten slike detaljer hengende over hodet.
Han kom, tonen var umiddelbar fin, som om vi ikke har vært fra hverandre, men jeg gikk også inn for å være blid og ikke surmule eller noe slikt. Typ sånn er livet, det går ikke som man ofter håper på, ingen vits å hisse seg opp for det.
Han ble forundret over å få overlevert billettene, for vi skulle vel dra på konserten sammen? :o
Jeg sa det som det var at jeg ville føle det litt rart, hvis vi bare skulle dra som venner. Jeg er ikke klar for det.
Da var det rette øyeblikket inne til å spørre han om hva han hadde tenkt om oss de ukene han hadde trukket seg tilbake.
Han svarte som så at han hadde tenkt å snakke med meg, men det var så vanskelig, han ville ikke at jeg skulle bli sint og lei meg, og han var redd for at da hadde han to kranglete og misfornøyde damer hengende over seg (les:eksen, mor til barna).
Jeg ba han fortelle, jeg ville helst bare bli lettet over å få en avklaring, og sove godt om natta igjen.
Jo, han var vel ikke klar for å innvolvere seg i et nytt forhold enda, da det ble for mye å holde orden og fokus på, holde alle fornøyde, med krevende eks og samværsproblemer, og med full jobb selvfølgelig.
Men han ville gjerne at vi skulle være venner, og at jeg fortsatte å komme på besøk innimellom som før, og at vi kan finne på ting. Jeg sa tusen takk, men foreløpig så ville det nok være best for meg å holde med på avstand, for å ikke gjøre vondt verre. Men nå visste jeg iallefall :)
Deretter ba han meg over til seg selv på kaffe, så vi kunne prate litt videre. Vi endte opp med å prate om løst og fast som vanlig, ble så lenge at han lagde middag til oss, og jeg dro ikke derfra før kl.01 på natta.... :P
Ingen fysisk nærhet, men det lå absolutt noe i lufta...det var beherskelse på begges plan.
Det var sikkert dumt av meg å bli med han hjem, men klarer ikke la vær, trives så vanvittig godt sammen med han!
Så kom helga, og DUM som jeg var slo fyllesms`n inn >:(
Vi var i utgangspunktet på hver vår fest, han på det lokale utestedet rett i nærheten av hans leilighet, jeg et par mil unna. Med vibbene mellom oss friskt i minne fra et par kvelder tidligere, sendte jeg en mld. og lurte på om vi ikke bare kunne ha det som vi hadde det. Ikke noe definert forhold, bare henge sammen litt nå og da, middag, film, under dyna...ingenting superseriøst sånn sett, ingen familieinnblanding eller faceupdate.
I min lille tåkehjerne akkurat da synes jeg det hørtes aldeles glimrende ut. Alle trenger litt nærhet, han også;)
Han er uansett ikke en som flyr på byen og praier damer, så blir neppe noen andre fuck friends enn meg for å si det slik, det kan jeg stole på.
Etter to timer kommer det svar (tenker han har brukt lang tid på å gruble over den der... 8) ), der det sto at jeg kunne jo komme til utestedet hans, så kunne vi prate om det. (Mellom linjene...da måtte jeg blitt med han hjem eller?? Litt langt for meg å dra først til hans utested, og så tilbake igjen...)
Men da var jeg allerede et annet sted, enda lenger unna, så kom aldri den kvelden. Lurer på hva han ville si...
Dagen etter møtte jeg han tilfeldig, vi tok en kaffe med kolleger, og han hang rundt meg et par timer, over den tiden hvor det på en måte ville være naturlig å henge rundt...
Dagen etter der kom han innom meg et par ganger, og ble en god stund. Han begynte etter hvert å komme med flørtehentydninger, typ spøk som passer for å få noen til sengs.... Jeg spøkte tilbake, for å vise at jeg var med på notene. Og jeg var ganske optimistisk da ;D
Vi avtalte at han skulle hjelpe meg med en liten ting etter jobb, hvis han var hjemme. Når jeg ringte, så var han bortreist. Vi avtalte svevende dagen etterpå. Dagen etterpå så jeg aldri noe til han, og han ringte ikke.
Jeg hadde ikke lyst til å ringe igjen, følte at det ville bli litt mye på i en såpass uklar situasjon. Ville han hjelpe meg, så ville det være naturlig at han ringte når han var på vei hjem.
Vet uansett at det var mye han skulle ha i orden på jobb, da han skulle reise bort på seminar 1 uke dagen etter, og veldig stressa.
Nå har han reist bort for noen dager, så da får vi se hva som skjer når han kommer hjem. Jeg er fortsatt der at det bare er å komme seg videre, men ender det opp med at han vil ha kontakt, eller et FF-forhold (som ville passe meg greit, har en travel hverdag selv + alenemor. Ja, så lenge det er ekslusivt FF da), så er jeg åpen for det. Tror jeg. Han sa jo ikke blankt nei, og han begynte så smått å flørte litt igjen i helga..... Men her igjen, det er vel mer eller mindre jeg som tvinger meg inn på han, etter at han allerede har sagt at han vil være venner, han er ikke klar.
Men altså, han vil jo ha meg rundt seg, det er jo ingen tvil om det! :-\
Jeg har sletta han fra telefonen min, slik at jeg ikke kan gjøre no tull på fest, slippe å lese gamle sms`er og slikt, eller falle for fristelsen å sende en mld. Vil han meg noe nå, så må han ta kontakt.
Fornøyd!
Bra jobba! Slik jeg leser ståa an nå, er han ikke klar, og muligens så feiger han ut i de avgjørende øyeblikkene. Han får servert alt på et sølvfat. Enten er han litt mindre sosialt begavet i å lese tegn, men siden dere allerede har danset lakenpolka(?) holder han deg unødvendig på pinebenken. Hadde gått videre. Skulle ikke forundre meg om det tikker inn noen meldinger eller åpenlys interesse etter et par uker med radiotaushet. Hvis ikke, er han ikke interessert (nok), dessverre.
Takk for støtten 8)
Jeg måtte hoste opp nummeret hans igjen sist mandag og sende en tekst med mitt kontonr. da han skylder meg penger. Har ikke lyst til å ha noe utestående, eller som binder meg til han. Det ble et par "vær- og vind" meldinger fram og tilbake, og siden har jeg ikke hørt noe mer. Et viktig poeng er at vi ikke er kolleger lenger, da jeg har byttet jobb (av andre årsaker enn han altså), slik at vi sees ikke tilfeldig på noen måte lenger heller.
Joda, vi var jevnlig til køys de mnd.vi var sammen, og han sa at jeg er den jenta han har hatt best sex med noen gang, og at han savner det. Dette sa han etter at han "slo opp" med meg. Det var vel derfor jeg følte meg såpass sikker i min sak da jeg foreslo å sees slik vi pleide, uten de seriøse forpliktelsene. På SØLVFAT, hvem mann tar vel ikke i mot et slikt tilbud??? Da må det jo være at han generelt ikke liker meg som person lenger da eller?? Eller at han er redd for følelsene sine, eller mine.... Og ja, mulig han fanger opp tegn litt dårlig...men dette ble servert i klartekst, rett frem, umulig å misforstå ??? Han ga aldri noe svar til meg på "forespørselen", så savner enda et ja eller nei. Men går ut i fra at taushet er det samme som nei. Kan også være at situasjonen ble litt rar den kvelden jeg spurte, og at det ikke har vært helt passende anledning senere å buse ut med at han gjerne vil være min venn, med benefits 8) Kanskje han vil, men ikke tør å komme med det nå, typ to uker etterpå! Bør jeg spørre igjen?
Men så dukket det opp en greie her på lørdagskveld da... Jeg hadde en vennegjeng på besøk hjemme hos meg, til litt fest og hygge. Og min gode venn, og hans lillebror, kom også på denne festen. Det satt langt inne for storebror`n, kan du si.
Han pepret lillebror med tekstmeldinger utover natta, og lillebror sa til meg at storebror er livredd for at han skulle hoppe til køys med meg (altså min venn lillebror). Så der fikk jeg bekreftet det iallefall, storebror er sjalu på lillebror :P
Hadde veldig lyst til å melde han og understreke at han måtte for gudsskyld ikke gå rundt å tro at jeg har meg med lillebror`n hans....det er jo en noe dårlig måte å legge inn aksjer på. Men jeg klarte å la vær å gi fra meg et eneste pip.
Jeg har veldig veldig lyst til å treffe han over en kaffe eller no, bare snakke litt....savner han :( Men han savner vel ikke meg sånn så...
Mine to cent: Dere har gjort hverandre innmari usikre med alt dere har gjort (møtes i mange timer, dra uten å være fysisk, vil bare være venner, vil ikke være noenting, vil være uforpliktende, gi tilbake billetter, diverse andre blandede signaler fra begge).
Han er redd for å såre deg, såre seg selv, bli avslått, sende feil signaler, love noe han ikke kan holde, føle seg creepy/desperat, og/eller at det skal bli masse mas. Men det virker jo som om han digger deg ennå.
Peees....det er vel det som har skjedd ja, Knipetak. Redd for å såre meg selv også, er vel derfor jeg heller bare vil kutte ut, levere tilbake billetter, kreve inn skyldige penger, kutte alle bånd, siden han ikke ga noe respons på min freidige forespørsel, og jeg på en måte føler meg dum og needy. Men alt jeg vil er jo bare å få tilbake det vi hadde, som fungerte knirkefritt inntil han frika ut etter ferieturen vår!
Det jeg synes er vanskelig er å finne balansen mellom å være klar ovenfor han på hva jeg føler og ønsker, utenat det virker desperat og needy :o
Skal jeg fortsatt bare leve mitt liv, og vente på at han evt.tar kontakt en vakker dag? Noe jeg tror sitter langt inne, fordi jeg tror han nå er "redd" for meg, at han har såret meg, og at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre....
Kaffedate? Er det needy? Er det faktisk jeg som må ta første skritt igjen her nå for å finne ut av hva som egentlighar skjedd her nå?
Og bare så det er sagt, jeg lever virkelig mitt eget liv, fullt av jobb og venner og gjøremål, så det er ikke slik at dette er det eneste jeg går og surrer i ::) Men et savn er et savn, og det ligger der hele tiden...
Jeg er _ingen_ ekspert, men to cent til:
Jeg tror også han er litt "redd" for deg, så tror du kan belage deg på å måtte ta et skritt selv hvis du vil dette. Gjør det så casual som mulig. Det optimale kunne vært å bare trekke ham til side og spørre om han har et øyeblikk hvis det fortsatt var sånn at dere bumpet inn i hverandre regelmessig, om ikke er vel kaffe et greit alternativ.
En slagplan kan være å prøve å åpne seg og vise litt sårbarhet uten å være needy. F.eks. starte med å si jeg beklager at jeg har gitt deg blandede signaler og kanskje gjort deg litt usikker, men det kommer av at jeg har det sånn og slik og at jeg opplevde det og det da du gjorde det og det. Ha litt den rammen at du prøver å holde din sti ren/bare vil at det ikke skal være noe vondt blod (og ikke den at du er der i et siste desperat forsøk på å "vinne ham tilbake"), og se hva du får tilbake av ham. Forhåpentligvis vil han åpne seg litt han og, og så kan du kalibrere derfra.
Hvis du blir oppmuntra av det du får høre, så ville jeg sendt ballen over til ham på slutten, men gjort det helt klart at du kommer til å ta i mot den igjen. F.eks. si at du gjerne kommer på middag igjen en dag om han inviterer, eller noe sånt (og så kommer du ikke til å være der som en kompis). Da fjerner du presset, han må ikke, og du gjør at han slipper å være redd for å rippe opp i sår, være needy/uønsket, eller noe annet, hvis han gjør det.
Hold oss oppdatert!
Å shit ass...jeg blir bare helt ødelagt i følelsesregisteret av det her, og vil nå egentlig bare ha tips til hvordan gå videre tror jeg :'(
Har ikke tatt kontakt ang.kaffedate, da det ikke har passet for meg. Tenkte å vente enda litt til, så det virker enda mindre desperat.
Men så poppet han plutselig opp på chatten på fb. Siden han ikke er stor bruker av fb, og ihvertfall ikke chattfunksjonen, så skvatt jeg litt :o
Men hjelp meg og analyser det vesle vi chattet sammen her, og om jeg virket for på, for tilbakeholden, og om han egentlig virker noe gira i det hele tatt......
Han skylder meg penger, han fikk bet.info på sms for et par uker siden,så det var det saken dreide seg om....
Og bare for å forklare en ting til; Vi skal jo liksom på konsert sammen i slutten av juni, med eldste sønnen hans, og lillebroren hans, min gode kompis.
Jeg har ikke akkurat lyst lenger....eller konserten kan jeg gå over lik for, men har nesten heller lyst til å dra alene...men blir litt fjernt å bumpe inn i dem, da det er et stykke reisevei, og det henger jo ikke på greip å dra i to "puljer"...Kunne egentlig tenke meg å bare fortelle han hvordan jeg føler det akkurat rundt den der konserten...og hva han liksom tenker om at vi drar sammen. For han høres det ut som en selvfølge at turen går som planlagt, han har ingen trøbbel med det.
Vel, her er chatten, etter nærmest null kontakt på 3 uker, annet enn praktisk sms, og at han var sjalu på broren sist lørdag.
Han: Hei Kan du sende meg kontonummeret ditt og sum, telefonen min ble helt svart.håper du har hatt en fin helg.
Meg: Kontonr.xxxx xx xxxxx, kr.xxxx,-. Ta en kaffe og en skravel en dag? Ps. Anbefaler Galaxy Xcover, inngående testet på alle måter, udødelig;)
Han: Kan jo det ,men jeg har ungene denne uka så er litt stengt. har sendt over penger til deg
Meg: Tar det når det passer, du får si ifra når du er kaffetørst etter 17.mai helga;) Avtale litt rundt den der konsertturen og greier da kanskje. Takk for penger.
Han: Ikke noe å takke for , ja vi prates, sov godt
Meg: Snakkes, sov godt du også:)
Han: "Thumbs up" tegnet
Tumbs-UP tegnet tolker jeg alltid som avvisning eller "spille kostbar" eller om man hat chattet så lenge at man er helt tom for ting å si... Ikke så positivt i min bok...
Quote from: Love on May 11, 2014, 23:13:00 PM
Tumbs-UP tegnet tolker jeg alltid som avvisning eller "spille kostbar" eller om man hat chattet så lenge at man er helt tom for ting å si... Ikke så positivt i min bok...
Ja, kan hende det. Hadde vi byttet roller der, så hadde ikke jeg sagt noe mer etter å ha blitt ønsket god natt tilbake. Samtale slutt. At han tok seg bryet å komme med enda et bidrag i samtalen, etter at den i mine øyne var avsluttet, så jeg som positivt jeg da ::)
Quote from: hyside on May 11, 2014, 23:22:21 PM
Quote from: Love on May 11, 2014, 23:13:00 PM
Tumbs-UP tegnet tolker jeg alltid som avvisning eller "spille kostbar" eller om man hat chattet så lenge at man er helt tom for ting å si... Ikke så positivt i min bok...
Ja, kan hende det. Hadde vi byttet roller der, så hadde ikke jeg sagt noe mer etter å ha blitt ønsket god natt tilbake. Samtale slutt. At han tok seg bryet å komme med enda et bidrag i samtalen, etter at den i mine øyne var avsluttet, så jeg som positivt jeg da ::)
Men en ting til da; nå har jeg iallefall kastet ballen over på hans siden, hvor jeg "forventer" en invitasjon når han er ledig! Og hører jeg ikke noen innen et par uker da, så lover jeg å gå aktivt ut på sjekker`n for å glemme han her.
HUFF! Du har min fulle sympati.
husk at han var sammen med samme dama i 17 år, og har 0 erfaring med dating/damer utover det.
så er kvinnen i hans liv utro. Så hooker han opp med deg som er litt vel ivrig. Han liker deg, men er redd, forvirret, feig og uerfaren.
han vil ikke binde seg, sier han. Men sender fortsatt blandede signaler. Mannen vet ikke engang hva han vil.
Mitt tips er at du lar han gå. Kommer gan tilbake etterhvert, så kan dere ta det defra. Men jeg hadde innstilt meg på å la han gå.
helt objektivt sett, så burde han ikke gå inn i et seriøst forhold kort tid etter det 17år lange forholdet. Selv om jeg heier på deg og at dere skal bli annen. Men han trenger mer tid til seg selv.
lykke til.
Takk for godt råd. Jeg har bestemt meg for å la han gå :-\
Kanskje han kommer tilbake en gang, men jeg skal ikke sitte på gjerdet å vente på det.
Jeg synes litt synd på han også, og alle de følelsene han har vært igjennom de siste månedene. Han må være utslitt nå. Jeg tror nok han har det bedre uten meg i den livssituasjonen han er oppe i nå, slik at han kan konsentrere seg fullt og helt om seg selv, komme i orden i det nye livet med rutiner i forhold til barn, jobb, eks, eksens nye mann, osv. Jeg forstår det. Bare så innmari vondt når han ga et fullstendig annet utrykk for et par mnd. siden, og alt det fine han sa.... Skuffet :'( Og at han så lett bare kuttet meg ut... Eller han har meg jo i bakhodet, eller så hadde det vel ikke tørnet slik for han når broren hans var hjemme hos meg på fest forrige uke. Jaja, jeg skal ikke gruble mer i det. Forhåpentligvis inviterer han meg på den kaffen neste uke. Føler jeg trenger det, bare for å få avsluttet dette for meg selv. Jeg har heller ikke lyst overhodet til å dra på den konserten i slutten av juni, sammen med han og broren. Da får han bare bli lei seg for at jeg ikke vil være venn, det stritter helt imot inni meg, og håper han vil forstå det. Og han vet dette er en konsert jeg har gledet meg til i et halvt år, og at vi skulle dra sammen, så han kommer sikkert til å føle skyld for det :-\ Men what to do...
Takk masse for all hjelp og støtte, dette forumet er fantastisk :D
Ps: Har fulgt med litt på Tinder i det siste for å fokusere på noe annet, og har ordnet meg en kaffedate med en fyr som virker ganske kul. Stolt ;D
Jeg syns du gjør det rette nå. Som du så fortreffelig påpeker, han sender mixed signals, og hvorfor skulle han legge seg oppi/bli forbanna over at broren var tilstede? Det kan tenkes at han da a)faktisk bryr seg eller at b) vil markere territorium ovenfor broren sin, uten at han kan legge beslag på deg eller nødvendigvis vil være sammen med deg. Gutter er skrudd sammen slik, ikke alle, men veldig mange, mtp sistnevnte punkt. Han vil nok mest sannsynligvis ha alle muligheter åpne, men jeg mener han har brent disse broene nå.
Kanskje han får orden på livet sitt, kanskje ikke. Kanskje er han over eks-en og ser videre i juni, kanskje (og mest sannsynligvis) ikke. Uansett, ikke fall for fristelsen og gjør deg selv en bjørnetjeneste med å finne på noe etter konserten, med mindre du klargjør premissene at du ikke er interessert i noe ONS men noe mer seriøst. Jeg tror du vil finne ut hvor landet ligger da, ved å lese reaksjonene hans. Du bør ikke legge deg opp i hans skyldfølelse, de har han fint skapt selv med den vinglingen.
Kjekt å se at du går videre med nye dater :) Livet er ikke bestandig så kjipt, bare sånn hver dag før lyspunktene kommer som perler på en snor, sånn innimellom ;)
Jeg må nesten oppdatere dere på denne, ble litt overrasket selv her i helga ::)
Den O`store konserthelgen (for dere som husker casen her) var endelig kommet på lørdag. Min gamle flamme, hans bror og sønn dro avgårde, samt at de hadde samlet med seg en liten flokk ekstra venner også. Jeg visste ikke noe om dette, da jeg bare skulle møte de på konsertområdet, etter avtale med min venn bror, som er den eneste jeg har kommunisert med etter "bruddet".
Jeg var i utgangspunktet godt i gang på en annen festival, og planen var å ta en avstikker til denne konserten. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å henge med "eks" og hans barn og venner, men jeg hadde jo jæskla lyst til å se konserten!! Siden det ble litt stress med tog, og egentlig litt panikk for å se fyren igjen, osv. + at det brygget opp til hyggelig stemning med de vennene jeg allerede var på festival med, så endte det med at jeg droppet hele greia, jeg dro ikke på konserten.
Og plutselig poppet det inn bilder og meldinger på face fra fyren gitt!! Ikke hørt en tøddel fra han siden han ditcha meg, og etter alt det tullet han angivelig har sagt om meg og broren hans, så gikk jeg ut i fra at det kanskje ville bli litt kleint for han også at jeg kom på konserten. Men her fikk jeg meldinger som "kommer du eller??" svar som "dust" når jeg sa nei, mista liksom toget. Og litt senere tikket det inn sms`er om jeg kom meg til Bergen snart, o.l. (tror nok han var litt i draget etter et par halvlitere her). Til slutt så sa jeg som det var at jeg ikke hadde lyst, jeg følte at det ville bli kleint for meg. Han spurte hvorfor det skulle bli kleint?? Da kastet jeg inn håndkledet, jeg skjønner fortsatt overhodet ingenting av fyren 8) Han avsluttet med kos deg på festival. Jeg har ikke svart på den, da dette var kl.04 på natta. Var det dumt?
Vet ikke om jeg ønsker kontakt sånn sett lenger heller. Nå har jeg fått dette på et par måneders avstand, og ser alt i et klarere lys. Han er helt følelsesmessig ute å kjøre, og jeg ender bare opp med å såre meg selv. Vil han meg noe, så tar han kontakt, noe han jo forsåvidt gjorde her, gud veit med hvilke intensjoner.
Kanskje han så fram til å se meg igjen på denne konserten. Typ brygge opp til ny kontakt mellom oss? Han hadde fått broren sin til å passe sønnen, slik at han selv kunne ta seg en tur på byen etter konserten. Baktanker med å ikke være "stuck" med sønnen? Han tekstet meg også at sønnen ikke var der, at han hadde vært alene på byen....
Men da fikk jeg iallefall gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg ikke henger i "skjørtene" på han ved første og beste mulighet for gjenforening.
Eller ga jeg beskjed om at jeg virkelig ikke er interessert? Hvis han spør meg ut på kaffe eller noe, så vet jeg med sikkerhet at jeg vil si ja....
Men akkurat nå har jeg det helt fint, tenker ikke på han hver dag lenger, liver har gått videre da jeg var skråsikker på og innstilt på at han var ferdig med meg. Men når han gjør sånn, så vekkes noe til live, og jeg blir usikkert. Surremann! :o
Du gjorde jo det eneste riktige ved at du ble værende med vennene dine der du hadde det gøy. Ikke naturlig å droppe alt og alle for noe som "kanskje" er hans forsøk på å få deg tilbake. Men skjønner at du kan være villig til en kaffe senere. Kan jo hende han har fått roet seg litt og tenkt seg om:)
Opplever selv mye "av og på" atferd fra en fyr, og svarer igrunn med samme atferd. Ikke mulig å ta det på alvor så lenge folk tydlig kommuniserer at de ikke selv vet hva de vil.....Det viktigste er å ikke bruke for mye tankekraft på det:D
Sant så sant! Menne.....er det sånn at jeg kan sende en mld nå i etterkant og spørre om de hadde en bra konsert? Siden jeg ikke svarte på siste mld, og det snart er en uke siden? Kanskje det t.o.m. har gått for mange dager til at det er naturlig...
Haha, booty call fail. Bra du ikke falt for fristelsen å slippe alt du hadde i dine hender for å møte Hr Vingle. Om du absolutt vil kan du sende en melding, hva som er naturlig eller ei må en selv kjenne på, men ikke bli overrasket om han er snurt fordi du ikke responderte på hans, om enn noe klønete, forsøk på et lite møte. Om han var så hypp så burde han vel strengt tatt sendt noen meldinger litt før for å lodde stemningen, men feiget ut med å sende en melding når han visste det var bankers at du kom. Booty call much? Oh yes.
Å ikke svare på fyllemeldinger sendt kl 04 er vel bare anstendig det? :) Du får lodde stemningen med å sende et svar da og ta det derifra. Karantenetiden tilsier i alle fall at han burde skjønt tegningen. Dere får ta en kaffe og se hva som skjer videre, men nå er det vel egentlig kommet til et punkt som tilsier at hvis det ikke skjer noe mer etter dette møtet så er egentlig hele greia dødt og begravet. FOR GODT. Problemet som imidlertid kan oppstå nå er at han er enda mer usikker på hvor han har deg, men dere har jo pratet nok om hans problemer og problemer med å komme over problemene! Time to get busy with the monkey business. Og du har vel strengt tatt kommunisert hva du vil, forventer og ønsker av ham og med dere sammen:)
Jeg tror det eneste du og alle andre inkludert meg selv burde gjøre er å utforske og jobbe med oss selv, for å få de kvalitetene vi trenger. DERETTER gå for en partner. Som jeg har sett i flere svar her, så sier de jobb med ditt og jobb med datt. Og ja, jobb, eller nei.. LEK med deg selv, i den forstand at du utforsker og er nysgjerrig på hva som skjer med deg når han oppfører seg på en spessiel måte, og du finner deg selv i tilstander som er ¨ressursfattige¨ som vi kalder det. Og hvilke ressurser kan du trenge istede? For eksempel: Når han gjør x, så føler jeg meg alene. ok, hva skal til å for at jeg skal føle meg som et del av et mangfold? Overflod tenkning er en god tanke, men jeg tror at man skal tenke det, og gå for det samtidig, så overflod tanken blir virkelighet etterhvert. I attraction ligger også ordet action. Og gå ut å prøv ALT du vil prøve og tror funker, for det er ikke farlig, det er bare feedback, hvis du virkelig tenker på det som feedback, og kan lære av det. Til feedback og andre synsvinkler finnes også disse trådene! GO get them girl, the world is your playground and everything is around just for you.
Lykke til!
-Ben.
Quote from: BenBones on July 04, 2014, 22:57:58 PM
Jeg tror det eneste du og alle andre inkludert meg selv burde gjøre er å utforske og jobbe med oss selv, for å få de kvalitetene vi trenger. DERETTER gå for en partner. Som jeg har sett i flere svar her, så sier de jobb med ditt og jobb med datt. Og ja, jobb, eller nei.. LEK med deg selv, i den forstand at du utforsker og er nysgjerrig på hva som skjer med deg når han oppfører seg på en spessiel måte, og du finner deg selv i tilstander som er ¨ressursfattige¨ som vi kalder det. Og hvilke ressurser kan du trenge istede? For eksempel: Når han gjør x, så føler jeg meg alene. ok, hva skal til å for at jeg skal føle meg som et del av et mangfold? Overflod tenkning er en god tanke, men jeg tror at man skal tenke det, og gå for det samtidig, så overflod tanken blir virkelighet etterhvert. I attraction ligger også ordet action. Og gå ut å prøv ALT du vil prøve og tror funker, for det er ikke farlig, det er bare feedback, hvis du virkelig tenker på det som feedback, og kan lære av det. Til feedback og andre synsvinkler finnes også disse trådene! GO get them girl, the world is your playground and everything is around just for you.
Lykke til!
-Ben.
YEAH! Hva har jeg å tape?? Nada! Takk for den, oppfriskende!