Over min egen utvikling har jeg gravd MYE dypere i meg selv enn jeg trodde. Dette har ført til at jeg har opplevd ting jeg bare kunne drømme om før. Jeg har perioder (flere dager) hvor jeg opplever fullstendig klarhet, glede og fryktløshet. Problemet er at jeg faller ut av tankesettet mitt helt uventet, det skjer litt gradvis. Jeg blir forvirret/usikker, ufokusert og på en måte glemmer hvem jeg er.
Når jeg faller ut så begynner jeg å tenke, fordi jeg tror jeg ikke har vært ærlig med meg selv på et punkt. Hensikten er å prøve å komme til roten av problemet for å kunne fikse det, men ofte så vet jeg ikke hvorfor jeg føler meg nedfor.
Har oppdaget at tankesettet har massiv innvirkning på omtrent alt i livet og spesielt sosialt. Så spørsmålet mitt er om dere har noen effektive metoder for å hente seg inn igjen litt kjappere? :-\
Nå er det ikke sikkert jeg skjønner helt hva du mener, så korriger meg gjerne hvis dette blir et helt teit råd.
Men som jeg skjønner det, så er dette, at du "faller ut", noe som kan gjelde på flere områder i livet, spesielt sosialt, som du skriver, altså hvordan du tenker, og ikke bare angående sjekking, selv om det er mest aktuelt i dette forumet (?).
Selv har jeg egentlig funnet ut at selv om det er bra å tenke over ting, om man har viktige problemer eller noe man bør jobbe med, så kan man tenke for mye. Som en kompis sa til meg en gang, "noen ganger er det best å ikke tenke. Grin ferdig, så tørker du tårene, sover litt og så gjør du noe annet. Ikke tenk over alt. Noen dager er bare drittdager, uansett hvor bra du egentlig har det". For meg er det veldig sant. Ikke legg lokk på ting, men ikke grav deg dypere ned heller. Finn "den gyldne middelvei" og ta ett skritt av gangen, plutselig er du tilbake til en god periode igjen :) Jeg tror det skjer fortere om du ikke fokuserer på problemer og stresser for mye med "hva som er roten av problemet".
Får vel tillate meg selv mer tid for å få kontroll på dette. Tror kanskje jeg bare innbiller meg at noe er galt siden det føles for godt til å være sant, og det er jo bare teit ;D
Hvor ofte gjør du ting du liker?
Når jeg har en dårlig dag så driter jeg i alt av ting jeg skulle gjort og fokuserer heller på ting som gjør meg glad. Om det er å spille Battlefield 4 i 5 timer, spille et instrument, gå en lang skogstur osv, spiller ingen rolle :) Bare gjør noe du liker å gjøre.
Time wasted doing something you love, is not time wasted, but time well spent.
Husk at det er et negativt mønster i seg selv å føle at man har falt ut og er "seg selv uverdig" bare fordi man ikke jobber med prosjektet sitt et par dager eller ikke får de resultatene man mener er "minimum" eller andre forventer.
Takk for svar :)
Lærte leksa ganske fort, selv om jeg ikke føler meg topp så er det ikke noe problem. Jeg vet nå at slikt passerer.
Jeg vet ikke om jeg har forstått deg riktig her, men for meg kan det virke som du har blitt litt satt ut av de grensene du selv har utvidet. Du kjenner ikke igjen deg selv i det som skjer, fordi ditt tidligere adferdsmønster er brudt. Dette er ikke uvanlig å føle.
Forandring fryder, ikke minst når den er så utrolig positiv. Mange som opplever denne type "forvandling" i livet, føler i ettertid seg ikke helt igjen. Dette er nok ikke nødvendigvis noe negativt, med mindre du misliker den nye tilværelsen din. Det henger bare sammen med at man har utvidet komfortsonen, og at man føler en viss skrekkblandet og virkelighets-fjern fryd i forhold til dette.
Det at du har stoppet opp og tatt deg en tenkepause, tror jeg er lurt. Fordi dette tyder på du tar oppgjør med deg selv underveis på hvem du vil bli og være. Adferd kan endres, men personligheten er du stuck med. Så du mister ikke deg selv om du forandrer adferdsmønsteret ditt litt:-)
Mulig farten på min egen utvikling har gått litt fortere enn jeg var klar for. Det jeg nylig opplevde var en følelse veldig langt vekk fra noe jeg noen gang har kjent før, og den kan ikke ordentlig beskrives engang. Det er jo klart det blir en del tankegods når jeg har reflektert på meg selv siden jeg oppdaget godevibber i mai. Sant det at jeg ikke kjenner igjen meg selv, men ser utelukkende positivt på det. Det var jo trossalt dette jeg ville.
Uansett så er alt veldig mye bedre og jeg er ikke til å stoppe nå :D
Kan det være at du rett og slett er redd for suksessen?
Forstår ikke helt hva det ligger i det å være redd for suksessen. Jeg er mer redd for å gå tilbake til det jeg var før enn å gå videre inn i det ukjente. Er vel mer at jeg ikke er helt vant til å håndtere sterke følelser, både gode og dårlige. Dette begynner å bli bedre nå som jeg utsetter meg for det.
Vet ikke hvordan folk oppfatter hva jeg skriver, men hvis det virker som jeg føler meg fortapt så stemmer det. Eneste er at det sjelden varer, klarer alltid å sette det i system :)