Om tilpasning av antrekk i

Started by vinnersmilet, February 20, 2013, 18:46:10 pm

Previous topic - Next topic

vinnersmilet

Syns det virker som litt "dogma" at man bør kjøre en konsekvent stil. I det legger jeg at man fks ikke gjør store tematiske skifter, at man ikke hopper mellom stiler som: hip-hop, soss, konservativ, rocka, harry. Er man en overdresser - fortsett med det og motsatt.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Jeg tilpasser meg situasjonen så langt jeg forstår den/gidder. Fks: på min utdannelseinstitusjon går mange ganske konservativt kledd. Tenk typisk "kontorkonservativ". Svarte ytterjakker med knapper, skjorter og "kontorskjørt" med bluser over. Før du tenker: "REAKTIV LUSERPUA!", les videre.

Dele jeg noen av mine verdier: Jeg er en analytiker. Jeg observerer, instrumentaliserer og modellerer. For meg er det gøy og gir meg følelse av å være smart og oppleve mestring når jeg føler jeg tilpasser meg bra en situasjon. Jeg respekterer forberedelse og arbeid like mye som talent. En utspekulert faen! Elsker å se en plan både lykkes og å feile. Kall meg gjerne Egon Olsen.

Jeg gikk gjennom tre faser: først ga jeg faen. Jeg gikk i det jeg ville. Men jeg ville ikke si at det var spesielt positivt. I denne fasen kunne jeg fått få kommentarer på antrekket (særlig hvis jeg ved en foranledning hadde kommentert den herskende klesstilnormen) men de var sjelden komplimenter, mer i retning haha eller "okeeey du syns dette er så viktig". Hvis det var en stille respekt for å gi faen i normen når den var tatt hensyn til av så mange, så kom den ikke frem. Følte også sjelden at jeg gjorde en fashionista éntre. (Jeg er glad i oppmerksomhet)

Så "underkastet" jeg meg. Kamelon-kamekan.  Begynte å gå litt som de andre. Fins masse argumenter for dette. Markere tilhørighet, felles interesse. Å skille meg ut utover klærne jeg går i har aldri vært et problem, haha. Tolk det som du vil. De signalene jeg fikk var sånn "du er en av oss" og jeg følte at jeg ikke stakk meg ut spesielt. Jeg var en del av bakgrunnen. Jeg var adaptiv, men ikke spesiell. Var like mye byttedyr som jeger, hovedrolleinntager som publikum. Lenge syns jeg dette var okey og tilfredstillende. Når jeg tenker på dette i dag finner jeg at mange grunner å forklare et ønske om å være uspesiell på. Jeg veide mer, hadde noen tilbakeslag på studiet og ikke så mange nettverksforbindelser på studiet. Hvorfor skulle jeg ville at folk la merke til meg, kan man si i dag.

I dag: Jeg hadde min første dag med et mye mer edgy antrekk. Jeg har gått ned massivt i det siste og bruker langt mer energi på å trene og å tenke på kosthol/helse. Disse forandringene var kanskje en katalysator for å jeg tillater meg selv å være den jeg egentlig ser meg som/vil være: en normbryter, en som skiller seg litt ut, en som ikke tilhører robothæren. Selv om det betyr mer oppmerksomhet på godt og ondt! Jeg merket andres blikk på meg i dag. Jeg så de gjengjelde smilet mitt når jeg passerte korridorer og fellesområder. Det fikk meg til å føle meg bra og komfortabel med den jeg var. At den hensikt jeg la for dagen ble belønnet. Min plan kom together. Jeg er litt mer edgy enn de tilpassede. Om det er sånn i virkeligheten blir litt irrelevant: for jeg føler meg bra, og jeg føler at det er sånn av de grunnene jeg gjør.

Hva tenker dere?

Pære

Kult at du pusher komfortsonen og tørr å være deg selv slik du vil være! :)