Forskere drar sammenligninger mellom mennesker og dyr som er nærme oss i slektstreet hele tiden. Man ser f.eks på hvordan kroppen til rotter og aper reagerer på stoffer for å få en pekepinn på hvordan lignende prosesser kanskje skjer hos mennesker. Hvis man tenker veldig svart/hvitt så blir jo tanken på at dyr også skal kunne si oss noe om psykologi ganske skremmende og kanskje til og med provoserende. Men personlig så tenker jeg at å erkjenne instinktene våre ikke automatisk utelukker menneskelig autonomi og kompleksitet.
Anbefaler forøvrig tv-serien "Hjernevask" av Harald Eia som gikk på NRK for mange år siden (den ligger på Youtube). Den avkler mye av tankerunkingen i den myke delen av akademia.
Sjekk også ut Robert Plomin og hans forskning på tvillinger. Spoiler: Arv trumfer miljø.
Selv om det er trillioner av faktorer som påvirker en persons valg av partner, vil det likevel være en Pareto-distribusjon som tilsier at noen av de faktorene veier veldig tungt. Og selv om mennesker er et evolusjonært særtilfelle, viser ikke biologien tegn til å ville gi slipp på tøylene helt enda.
Når vi generaliserer, så er det selvfølgelig generaliseringer, og jeg er enig i at det er fort gjort å dra alt for raske og enkle slutninger når man spekulerer rundt evolusjonspsykologi. Men de fleste tingene vi lærer bort i GV er først og fremst basert på prøving og feiling i felt, for deretter å spekulere om hvorfor det kanskje er sånn. Når jeg f.eks sier at de fleste kvinner liker at mannen de dater har en plan og en egen mening om hva han vil, så er ikke det basert på studer på aper, det er basert på tusenvis av interaksjoner og samtaler med jenter i over 20 år.
