Første ganger er nesten alltid jævlig. I dag mannet jeg meg opp og ringte til en jente for første gang og ba henne ut på date. Hvorfor føles det så mye verre å snakke i telefon med ukjente enn når du snakker med dem face to face? Jeg har flere andre jenter som virker interesserte i meg, så det var ikke slik at det var veldig viktig for meg at jeg ikke ble avvist. Likevel var jeg på mitt mest nervøse på lenge, og jeg måtte gå mange ganger i ring fram og tilbake (Onkel Skrue, anyone?) før jeg endelig sluttet å stirre på navnet på skjermen, og trykket for å ringe. Det hele gikk veldig fint for seg, noe jeg egentlig også trodde det skulle gjøre, men herregud så nervøs jeg var i forkant. Det fikk meg til å tenke å lage en slik tråd på dette forumet.
Så, hvilke triks bruker du når du skal pushe deg ut av komfortsonen?
Mine metoder (ikke alltid jeg husker å bruke det i kampens hete):
- Tenke framover: Tenke på hvor fornøyd du er med deg selv når du faktisk har mannet deg opp og gjort noe du synes er ubehagelig. Jo oftere du pusher deg, jo lengre går grensene dine og du vil antageligvis vokse som person.
- Tenke at det er en erfaring uavhengig av utfallet
- Bedre å prøve og feile, enn at man ikke prøver og at det i etterkant viser seg at man hadde gode muligheter for suksess.
- Visualisering med positivt utfall. Komme mer i flytsonen, og få forberedt seg litt mentalt på hva som kommer til å skje.
Det største problemet mitt er at jeg er en optimistisk kronisk utsetter, og selv om jeg ofte føler meg klar for å pushe meg er det gjerne slik at jeg sier til meg selv at jeg ikke MÅ gjøre det der og da, men at jeg kan gjøre det senere siden jeg antageligvis kommer til å klare der greit uansett. Noen tips som kan hjelpe meg her?
