forpliktelsesangst og trust-issues

[piken]

Har kommet opp i en situasjon hvor jeg trenger å få snakket ut med en fyr jeg er nesten-kjæreste med. Problemet mitt er at jeg virkelig ikke klarer å begynne å snakke med han når vi treffes uten at klumpen i halsen blir for stor og alt bare stopper. Har problemer med å åpne meg og med å stole på folk generelt, og det har ikke blitt bedre etter å ha vært i et destruktivt forhold med mye løgn og utroskap.

Mitt spørsmål til dere er hvordan jeg får til å formidle dette til han på en måte som ikke virker helt dramaqueen og samtidig gjør at jeg faktisk får sagt det jeg vil si? Jeg vil at han skal forstå at jeg er redd og at han ikke under noen omstendigheter kan komme med så mye som en bitteliten hvit løgn uten at jeg tror han er akkurat lik eksen.

[Lucas]

Si ting akkurat slik de er. Fortell hva ditt forige forhold gjorde med deg. Start samtalen med "Jeg trenger å snakke om noe", så går resten av seg selv. Han vil helt sikkert hjelpe deg med å få ordene ut. Ærlighet varer lengst, og det er vel dette du vil ha fra han også?

[Miss Føniks]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver,skal følge med på denne!

[--WTF?--]

Har problemer med å åpne meg og med å stole på folk generelt,[...]

Sært... det var en jente som sa nesten ordrett det samme til meg idag... Du bor vel ikke i Bergen?

[VB]

Er enig med Lucas, tror det letteste er aa bare vaere aerlig her, hvis du er paa et punkt i forholdet hvor dette er noe han burde vite og at du tror du kan si det uten at han loper.

Hvis du ikke har oppfort deg som en psykopat saa langt og han har et godt inntrykk av deg saa vil han sikkert tro deg naar du sier at du ikke kommer til aa vaere helt idiot. Men den eneste maaten aa virkelig bevise at du ikke er en psykopat som kommer til aa teste han paa alt han sier for aa lete etter logner er aa ikke vaere det over tid.

[piken]

Bor nok ikke i Bergen, nei. Hadde jeg allerede fortalt duden hva som er problemet mitt så hadde jeg ikke trengt å poste om det her inne.

Jeg vet at det å være ærlig om det hele er løsningen. Problemet mitt er bare at hver gang jeg prøver så kommer det en klump i halsen som blokkerer og jeg får ikke til å si noe som helst. Har vært sånn 20 dater hvor jeg på forhånd har sagt til meg selv "Nå skal jeg si det", men hver gang så feiger jeg ut. Og jo lenger jeg venter, jo mer big deal blir hele greia for meg. Kan det være en god idè å sende han en sms på forhånd om at jeg trenger å prate om noe? Slik at jeg tvinger meg selv til å ta det opp og samtidig får han til å bli nysgjerrig og hjelpe meg ved å spørre?

[UDA]

Ta det når det faller deg naturlig. Lev deg inn i situasjonen og få det ut slik at han forstår. Tips er vel bare å gå rundt å tenke på noe annet helt til du er sammen med ham og plutselig kommer på det. Da blir det mye mer ekte, og har selv opplevd at det blir mye bedre.

Har også opplevd at det blir veldig mye dramaqueen når du selv prøver for mye å IKKE være dramaqueen.

Ellers løser jeg dette selv ved å begynne og snakke med dama om ulike saker og ting, som leder videre til, leder videre til, og til slutt er på et punkt der det kommer naturlig. Da er jeg gjerne litt stille og fjern før det kommer sånn at vedkommende skjønner at det faktisk er av en viss betydning. Lykke til

[Lars GV]

Kan det være en god idè å sende han en sms på forhånd om at jeg trenger å prate om noe? Slik at jeg tvinger meg selv til å ta det opp og samtidig får han til å bli nysgjerrig og hjelpe meg ved å spørre?

Helt ærlig, nei.

Sier en jente til meg, enten ansikt til ansikt eller gjennom SMS at vi må "prate om noe", "ta praten" eller "det er noe vi må prate om" hadde jeg med en gang, uten jeg vil det eller ikke, tenkt ting som "noe er galt", "nå kommer drama", "nå skal hun lufte følelsene sine", "nå blir det mas" etc etc.
Fra TV og film spesielt har "vi må prate" ALLTID vært forbundet med noe negativt, så det ligger masse fordommer mot det. Det er VELDIG lett for den som hører det å sette opp et negativt filter for å tolke alt du sier igjennom, og det er en veldig uheldig start.

Hvis du har behov for å snakke med han så:
1. Sørg for at han er i et godt humør først
2. Snakke om noe positivt dere deler, f.eks om hvor bra dere har det sammen(gjerne konkrete ting han gjør som du liker)
3. Kom inn på temaet og vær ÆRLIG, men ikke "overfall" han med "vi må prate om noe". Bare gå rett inn på det mens han føler seg bra sammen med deg der og da(f.eks mens du ligger i armkrokens hans i sofaen slik at dere begge slapper av). Prøv å ordlegge deg på en POSITIV måte. Heller si "jeg har brent meg før på en kjæreste som har løyet og vært utro" fremfor "jeg er redd for at DU skal være utro eller lyve".
Unngå at det handler om HAN for at han skal slippe å føle press eller misstillit fra deg. Det er en STOR forskjell på at han skal ta hensyn og forstå deg, og på at han blir pålagt ansvar og misstillit.
4. LYTT til hva han svarer uten noen forventinger om et fasitsvar. Vær åpen.

Jeg skjønner problemet med å slite å få deg selv til å si det, men ikke tving deg selv til det ved å skape en situasjon hvor han vil være skeptisk/i forsvar for hva du kommer til å si allerede FØR du har sagt det.

[piken]

Takk for godt og utfyllende svar, TomCat. Trodde egentlig ikke det med å si "Vi må prate" var noen god idé, får faktisk litt angst av sånt selv. Greia er jo bare at når ingenting annet funker, hva gjør man da? Oppskriften du kommer med er hva jeg har sett på som det ideelle, hadde jeg bare klart å overvinne klumpen i halsen.

[VB]

Takk for godt og utfyllende svar, TomCat. Trodde egentlig ikke det med å si "Vi må prate" var noen god idé, får faktisk litt angst av sånt selv. Greia er jo bare at når ingenting annet funker, hva gjør man da? Oppskriften du kommer med er hva jeg har sett på som det ideelle, hadde jeg bare klart å overvinne klumpen i halsen.

Tror mye av dette er hvor mye du gjør det til selv, du tenker at dette er noe forferdelig som du må fortelle han som han kommer til å hate. Da ender du som regel opp med å si det som en morder som må motvillig innrømme drap. Tror Tomcat kom med noe viktig, hvis du framer det positivt / nøytralt er det mulig det blir lettere å snakke om fordi det er ikke lenger som om du må innrømme noe forferdelig. Bare en ting du vil at han skal vite om deg.

[piken]

Selvfølgelig er det hva jeg bygger opp i mitt eget hode hva som avgjør mest her. De siste dagene har det hele blitt en litt bid deal fordi jeg har tenkt for mye og handlet for lite. Takker for råd og skal _virkelig_ forsøke å gjøre det på en avslappet måte. Tror bare jeg trenger å finne den rette innfallsvinkelen. Skal gi oppdatering når jeg har kommet lenger i saken.

En av grunnene til at jeg synes det er vanskelig er jo at jeg er redd for å miste han. Men så sier jeg til meg selv at hvis han ikke kan ta meg for den jeg er og akseptere at jeg også har kjipe sider (jeg har jo akseptert hans), så er han rett og slett ikke den rette for meg.

[Lucas]

Men så sier jeg til meg selv at hvis han ikke kan ta meg for den jeg er og akseptere at jeg også har kjipe sider (jeg har jo akseptert hans), så er han rett og slett ikke den rette for meg.

Word. Dette går helt sikkert kjempebra :-) Alle kommer med litt bagasje, og det vet vi alle.

[Eddie]

Tror jeg skal våge meg utpå å være litt kynisk i svaret mitt her.

Først vil jeg bare si kjør på, og bruk Tomcat sin modell! Tror det vil være det beste på dette tidspunktet.

Men... dette er ditt problem, og det er du selv som har hovedansvar for å gjøre noe med din situasjon. Når du sier at en hvit løgn er nok til at du ser på han som eksen, er det etter min mening et ganske stort problem. Jeg håper du overdriver, men om du ikke gjør det, så vil jeg advare deg mot å tro at du vil føle mye bedre ved at du forteller det til han.

Når du videre skriver at han også må akseptere dine kjipe sider så har jeg full forståelse for det. Alle har sin bagasje som det sies her, men alle har også ansvar for måten man håndterer sin bagasje på. Jeg vil våge meg utpå og si at typen mest sannsynlig kommer til å takle dette fint, men slik du ordlegger deg høres det nesten ut som du har gitt opp å kunne stole på noen skikkelig igjen. Noe som du ser selv, gjør deg ytterst sårbar.

Så jobb med deg selv, finn noen å snakke om dette med, men kanskje ikke så mye med typen.

Lykke til!

[Carebear]

Jepp, det er superviktig hvordan du prater om det.

Hadde en gang ei jente som tok opp noe sånt med meg. Hun gjorde det egentlig på et greit tidspunkt også der jeg var i et bra humør.

Vi hadde det egentlig veldig bra før dette. Og rett etter vi hadde prata om det så føltes alt greit for meg også. Jeg lovte henne ingenting men bare nikket og pjattet med og følte hele greia ikke trengte å defineres enda.

Men, etterhvert som dagene gikk, så kom det over meg. Det tok faktisk noen dager, og det at hun tok det opp bare spiste meg opp innenifra. Jeg likte henne mindre og mindre og til slutt la jeg merke til at jeg begynte å svare kort til henne, jeg tok ikke lenger kontakt, og var treig på å svare på meldinger.

Moralen er at det ikke nødvendigvis er bra å forholdet i et tidlig stadie, selv om det føles bra der og da.

[piken]

Det er morsomt å lese alle de forskjellige svarene og jeg har kommet fram til at det for min del ikke er nødvendig med flere råd angående dette. Med mindre noen føler de har noe banebrytende å komme med.
Jeg må bare kjøre min greie og stole på mine egne beslutninger. Er tross alt jeg som sitter midt oppi det hele og kjenner alle detaljer. Har kjent fyren såpass lenge at jeg vet at det ihvertfall ikke er for tidlig å snakke om ting, snarere heller for sent .. Men ja, vil komme tilbake til dere når jeg har fått sagt ting og fortelle hvordan det ble mottatt. Takker for all respons så langt!