Hvordan håndtere usynlige handicap og helsemessige begrensninger?

[--WTF?--]

Det finnes en god del mennesker som er har store begrensninger i sitt sosiale liv pga. helse selv om det ikke syns på utsiden. Tenker nå på f.eks. astma, allergier eller stoffskiftesykdommer. Superallergikere (som jeg heldigvis ikke er) kan ikke en gang være i samme rom som noen som spiser det de er allergisk mot. Andre må følge veldig strenge søvn- og kostholdsrutiner for i det hele tatt å fungere i hverdagen, og risikerer å komme ut av balanse i mange dager hvis de f.eks. forskyver et måltid én time. Og så er det de som er avhengig av medisiner. Dette fører til at man kommer dårligere ut på sjekkemarkedet, fordi man ikke har den samme fleksibiliteten som andre, f.eks. til å finne på spontane aktiviteter eller overnatte hos andre. Jeg kjenner bl.a. til allergikere som legger store begrensninger på seg selv bare pga. frykten for et anfall. Selv har jeg opplevd å kollapse i stuen hos en jente jeg var på besøk hos. De forskjellige "sykdomsklubbene" (foreninger etc.) hjelper gjerne til med råd om å klare seg i hverdagen, men de har lite eller ingen info om å håndtere en datingsituasjon.

Hvordan legger man frem slike problemstillinger uten at det forstås som avvisning eller ødelegger stemningen? (sykdomsprat er ikke akkurat turn-on) Når skal man gjøre det?

[sitronsaft]

Jeg tror man må se situasjonen an. For meg vil det ikke være et fasitsvar, eller en "rett" situasjon eller setting å gjøre det i. Med noen kommer det gjerne opp, det føles naturlig, mens med andre føler man at man må kjenne dem bedre.
Hvis man for eksempel sammenligner med et vennskap: hvis jeg blir kjent med ei jente (er jente selv) ved at vi f.eks møtes på universitetet, er det for meg normalt å gå igjennom en hel del "bli-kjent-fraser". Hvor man kommer fra, hva man liker å gjøre, om man har kjæreste, hvordan familiesituasjonen er, hvor man liker å gå ut, hva man vil jobbe som også videre også videre. Dersom min begrensning er alvorlig (for eksempel en sterk matallergi) er dette noe jeg ville ha snakket om tidlig. Hvis jeg hadde blitt kjent med ei og senere funnet ut at hun reagerte negativt (type ikke døde, men fikk utslett eller pusteproblemer) av at jeg spiste nøtter i nærheten - ville jeg selv blitt flau av at jeg hadde gjort det i nærheten av henne. Selv om jeg ikke kunne vite noe om det! Da hadde man jo satt pris på at det ble tatt opp dersom man møtes i matsituasjoner.
I vennskap er man selektiv om hva man prater om, tenker jeg. For eksempel ble jeg godt kjent med ca fire stykker i klassen min på universitetet. Graden av hvor mye vi snakket om med hverandre om hva varierte veldig. Hun ene diskuterte jeg mye trening, kropp og selvfølelse med, og hun andre mye humor, gutter og ambisjoner. Med den ene diskuterte jeg ikke det andre, og vice versa.
Hun ene kunne jeg ha forklart min triste familiehistorie til - som for å forklare hvorfor jeg er som jeg er - mens den andre ville ikke dette ha blitt aktuelt. Ikke fordi vennskapet er dårligere, men fordi det er av en annen karakter.
Etter hvert har jeg lært meg at mine ulike venner har ulike toleransenivå for hva de vil bli fortalt. Jeg er ikke en av dem som durer på og forteller alt om meg selv, selv om jeg vet at det kan bli ubehagelig for den andre parten. Jeg forteller litt, lar dem heller spørre meg - og forteller dem deretter, etter hvor interessert de virker til å være.

Sykdomsprat er ikke nødvendigvis turn-on nei, men jeg ville følt meg dum, usikker og utav stand til å takle situasjonen hvis den fantastiske gutten jeg hadde bedt hjem til meg plutselig falt om uten at jeg ante hvorfor. Da hadde jeg ønsket at jeg visste at det kunne skje på forhånd. Dersom jeg skulle lagt middag til ham, hadde jeg satt pris på at han hadde fortalt meg hans diettbegrensninger eller allergier, før jeg serverer ham biff stroganoff med ris - og han sitter der og er vegeterianer med glutenallergi.

[sitronsaft]

Var vel strengt tatt ikke et svar på spørsmål, mer noen tanker.

[Anugita]

Dette lurer jeg på og...

Og er det lettere for gutter enn for jenter å få aksept for sykdommen/handicappet? (Selvsagt avhengig av hva det gjelder...)

[--WTF?--]

Og er det lettere for gutter enn for jenter å få aksept for sykdommen/handicappet? (Selvsagt avhengig av hva det gjelder...)

På generelt grunnlag er min erfaring at det ikke er noen særlig forskjell mellom kjønnene. Alder/livserfaring er nok en mye større faktor.

[deepArne]

Veit ikkje om eg har nokon gode tips, men eg har ihvertfall litt erfaring sjølv. Har hatt to (meir eller mindre) langvarige utmattelsesreaksjonar og eg har noko som kan kallast magemigrene som gjer at eg av og til ikkje kan ete (varer typisk ein dag).

Det viktigaste er nok å vere komfortabel med situasjonen og å ikkje sjå på seg sjølv som mindreverdig pga dette. Ein annan ting er å vere open om det dersom du får eit akutt problem. Dersom du er flink sosialt, er det få jenter som ser på ein fysisk skavank som ein dealbreaker. Når det gjeld å fortelje om eit usynleg problem, er det nok litt situasjonsbestemt når dette bør skje.

[Dev]

Jeg er allergisk mot katt. Hva jeg vil gjøre hvis jeg skulle havne hjemme hos en jente med katt vet jeg ikke, men kunne mest sannsynlig ikke sovet der. Det er mens jeg ligger / sover reaksjonen kommer, og ville neppe likt at en ny jente skulle sett meg med røde øyne og snørrete nese om morgenen etter å ha blitt vekka av konstant nysing.

Kan i mitt tilfelle være lurt å peile samtalen inn på dyr før jeg skulle blitt med noen hjem.

[Roman]

Jeg er selv svært allergisk mot dyr, og jeg tror at planlegging er nøklen til å takle slike situasjoner Men planlegginga ligger i dine hender.

Det å dra med noen hjem på ONS blir jo en risiko, som du selv velger om du vil ta eller ei.
Jeg vil tro at det er bedre å ta nummeret, for så å avtale å møttes til kaffe, for så å komme inn på at du elsker dyr, men det er så trist at du er skikkelig allergisk.
Det naturlige blir her at hvis hun har katt, sier: "Så kjedelig, jeg har katt."
Eventuelt finne ut om personen har dyr: "Er du glad i dyr? "

Jeg tror at det nesten blir som å gå inn på seksuelle temaer på dagtid, man må gjøre det gradvis og forsiktig, framfor å bare kaste det i trynet på vedkommende.
Se for deg cafe situasjonen:
Hun: Så hva driver du med ellers?
Deg: JEG KAN DØ HVIS JEG SPISER NØTTER!
Deg: Sorry, jeg måtte bare få det ut.

Det jeg tror er positivt med å være handicappet på den måten, er at jeg tror at en blir mer selektiv ovenfor hvem du velger å treffe (date/overnatting).
Du gidder jo tross alt ikke å date noen som har katt, hvis du ikke liker henne/han om du er allergiker, ettersom du må stresse med å ta allergipiller før du skal til henne.

Det som er morsomt er at de fleste begrenser seg på en måte, uavhengig av om de faktisk har et fysisk handicap eller ikke.
Jeg tror mange sliter med f.eks psykisk handicap.

[lamasen]

Se for deg cafe situasjonen:
Hun: Så hva driver du med ellers?
Deg: JEG KAN DØ HVIS JEG SPISER NØTTER!
Deg: Sorry, jeg måtte bare få det ut.

Kaffe ut av nesa   

[kartego]

Så til en litt relatert problemstilling:

Har ei veldig gode venninne hvis far er dødssyk (og dette er forøvrig arvelig). Dette fortalte hun meg etter å ha blitt godt kjent med meg, og jeg var visstnok en av to-tre venner som visste det.
Grunnen til at det var så få som fikk vite det, var fordi hun ikke vil bli behandlet noe annerledes.. Problemet oppstår når han dør, og venninnene hun ikke har fortalt det til, får vite det. De kommer jo til å bli sinte på henne for at hun ikke har fortalt dem det.. Når faren hennes dør, vil det være det siste venninnene tenker på, tenkte jeg.. Men det er ingen enkel måte å forklare det til henne på.. Noen tips?

Jenter ass...

[Dev]

Jeg er selv svært allergisk mot dyr, og jeg tror at planlegging er nøklen til å takle slike situasjoner Men planlegginga ligger i dine hender.

Det å dra med noen hjem på ONS blir jo en risiko, som du selv velger om du vil ta eller ei.
Jeg vil tro at det er bedre å ta nummeret, for så å avtale å møttes til kaffe, for så å komme inn på at du elsker dyr, men det er så trist at du er skikkelig allergisk.
Det naturlige blir her at hvis hun har katt, sier: "Så kjedelig, jeg har katt."
Eventuelt finne ut om personen har dyr: "Er du glad i dyr? "

Jeg tror at det nesten blir som å gå inn på seksuelle temaer på dagtid, man må gjøre det gradvis og forsiktig, framfor å bare kaste det i trynet på vedkommende.
Se for deg cafe situasjonen:
Hun: Så hva driver du med ellers?
Deg: JEG KAN DØ HVIS JEG SPISER NØTTER!
Deg: Sorry, jeg måtte bare få det ut.

Det jeg tror er positivt med å være handicappet på den måten, er at jeg tror at en blir mer selektiv ovenfor hvem du velger å treffe (date/overnatting).
Du gidder jo tross alt ikke å date noen som har katt, hvis du ikke liker henne/han om du er allergiker, ettersom du må stresse med å ta allergipiller før du skal til henne.

Det som er morsomt er at de fleste begrenser seg på en måte, uavhengig av om de faktisk har et fysisk handicap eller ikke.
Jeg tror mange sliter med f.eks psykisk handicap.

Ang matallergi er det ikke noe værre enn å spørre om det er nøtter i før du spiser det du blir servert. Værre å ikke kunne "bo" eller være hos henne i det heletatt.

Når jeg var yngre pleide jeg å "skryte" av hva jeg ikke tålte og hva som skjedde når jeg spiste det. Ikke like populært på en date, kanskje.

[Supernova]

Personlig så er jeg ikke allergisk mot noe annet enn dårlige mennesker.

synes det er veldig greit om jenta f.eks. sier ifra om hva hun ikke kan spise, så jeg ikke tar livet av henne med å servere noe hun ikke tåler. :s

For de som har sterke handicap ( super allergier og medisin avhengighet) bør kanskje i større grad droppe ONS og satse mer på å skaffe nr og ta det mer sakte og rolig, bli eksperter på det området i stede. Eller man kan selvsagt fiske ut info om det er trygt å dra til vedkommende. Eller løse hele greia og dra med personen hjem til seg.

Handicap er nettopp det.. Handicap.
En ting jeg kom til å tenke på er hvordan sjekking skulle blitt om jeg havnet i rullestol.. (?)

[Dev]

Jeg tenker at det å havne i rullestol nå hadde hvert jævlig kjipt.

Men ang. allergi, jeg synes nesten at om noen selv har et dyr (katt eller hund) så burde dem også prøve å finne ut om vedkomne de drar med seg hjem er allergisk, ettersom det er så mange som er det. Tror jeg. Holder med et spørsmål som "liker du hunder?" på hjemveien.