Story of your life, deg og jenter (gutter) fra da til nå!

Started by Stemning, August 29, 2012, 15:53:49 PM

Previous topic - Next topic

Toshi

Quote from: Autowin on September 05, 2012, 18:34:40 PM
Nei, hva da?
Det var nok noe av det mest selvsentrerte hun har hørt på noen år  ;D

Men ikke fortvil, jeg skjønner hvor det kommer fra. Når alt kommer til alt, så betyr tanker og idéer så lite, det er følelser som er viktige(både dine og hos de du møter).

https://www.youtube.com/watch?v=2d5o8d1kitM
Prøv http://translate.google.no/?hl=en&tab=wT om du ikke forstår hva han sier. Ikke kjør tråden mer offtopic rundt det at du ikke skjønner engelsk, jobb heller litt med å få til ting :)

tore

Quote from: Femininist on August 30, 2012, 13:23:11 PM
Jeg var kjempeflink da jeg var yngre, første kjæreste da jeg var 13, og derfra gikk det i ett, da jeg var 17 begynte jeg å bli litt skeptisk til gutter, og det gjør ting litt vanskeligere.

Og dermed fant du ut at du ville bli feminist? ;)

Er det dette man kaller "mentalisering"? Hoho

Femininist

Synes det er helt fantastisk hvordan du bruker mine vanskelige opplevelser til å latterliggjøre mine meninger. Går ut fra du er stolt over deg selv og din vittige kommentar.

- Og for å svare på spørsmålet ditt; Nei, det kom flere år senere.
Skrap litt på en feminist, og du vil finne en kvinne som lengter etter å være et seksualobjekt. Forskjellen er bare at det ikke er det eneste hun lengter etter.

tore

QuoteGår ut fra du er stolt over deg selv og din vittige kommentar.

Tja.. Jeg synes det var en morsom kobling. Kom ikke som en bombe at du var/er skeptisk til menn akkurat ;)

Quote from: Femininist on September 09, 2012, 20:04:35 PM
Synes det er helt fantastisk hvordan du bruker mine vanskelige opplevelser til å latterliggjøre mine meninger.

Det kan godt hende at du har hatt noen vanskelige opplevelser. Kanskje verre enn du gir uttrykk for også. Jeg skjønner at du ble fornærmet hvis du føler at du utleverer deg selv i denne tråden.

Selv fikk jeg ikke et inntrykk av at du har hatt det spesielt vanskelig. Uansett så var det vel dårlig timing fra min side.

Stanley

Hvis du ikke spør, vil svaret alltid være nei.

Femininist

Er ikke skeptisk til menn lengre, sånn generelt sett ihvertfall, noen er bare ekle :P Vanskelige opplevelser har vi alle hatt. Jeg har flere kjente i denne gruppa og føler derfor ikke for å gå i detaljer. Men ja, det var vanskelig og er derfor jeg reagerte så sterkt =)


Vi krangler ikke, vi diskuterer ;)
Skrap litt på en feminist, og du vil finne en kvinne som lengter etter å være et seksualobjekt. Forskjellen er bare at det ikke er det eneste hun lengter etter.

Solskinn

Fikk min første kjæreste når jeg var 17. Det varte i tre år. Etter to uker som singel møtte jeg min andre kjæreste. Det varte i ti år.
Vært singel i to år nå. Vært på date med 14stk totalt, 10 fra sukker, og resten tilfeldig treff på forskjellige steder, som for eks ute på byen kveld og dagtid, felles kjente på fest osv. Har hatt sex med 9 av de. Før disse 9 hadde jeg bare hatt sex med de jeg var i forhold med.
Jeg var veldig i tvil om jeg skulle fortelle en historie om dette. Valgte å skrive kort av forskjellige årsaker. Dette er min lille historikk om kjærester og dating.

Tjodleik

Interessant lesing, og siden dette er noe jeg har grublet på en tid ...

Alt fra barnehage og opp til ungdomsskolen tror jeg vi forbigår i stillhet. Det var stort sett en hverdag preget av mobbing, sosial angst og ditto isolasjon, samt stadige depresjoner. Jeg var den lokale hakkekyllingen, og de eneste jeg hadde noe særlig kontakt med var den nærmeste familien, et par venner, bibliotekdama og bikkja hjemme.

Videregående var litt bedre, men da var jeg allerede såpass skadeskutt at jeg ikke klarete å forholde meg til folk på en normal måte, så jeg endte opp med å isolere meg og bli utskudd igjen. Jeg ble også veldig betatt av ei jente, men jeg klarte ikke ta noe som helst initiativ så det ble bare med å sende lange blikk etter henne idet hun gikk forbi. Så fant jeg ut at hun var forlovet, og det føltes som om verden gikk til helvete i åpen båt.

Ironisk nok dukket det opp ei ny ei som jeg også syns var ganske søt, og hun begynte også å flørte ganske åpenlyst med meg. Hun inviterte meg til og med ut på kino, og siden jeg hadde drømt om dette i årevis så var alt bare fryd og gammen ... eller, nei. Jeg var hellig overbevist om at hun bare var ute etter å såre meg, og i etterpåklokskapens lys oppførte jeg meg som en dust og frøs henne regelrett ut, noe som førte til at hun søkte trøst hos en annen. Dermed fikk jeg "rett" og ble etter hvert såpass fiendtlig innstilt til jenter at jeg ikke engang klarte å si ordet "jenter". Dette førte til at jeg fikk et "litt" problematisk forhold til det hele, da jeg innerst inne ville ha kjæreste og nesten ble syk av lengsel bare jeg så et par kysse foran nesa mi, men hadde så mye oppsamlet sinne og frustrasjon at jeg antagelig hadde større sjanse for å få napp ved å ta med fiskestanga til den gamle brønnen hjemme og slenge uti snøret der. Dette førte så igjen til enda flere depresjoner, da jeg følte meg verdiløs som mann fordi jeg ikke klarte å sjekke opp ei dame, noe som gikk ut over den lille selvtilliten jeg hadde og gjorde det hele enda verre.

Jeg fikk også de klassiske "hvorfor har ikke du dame, du som er så trivelig/hyggelig/snill/whatever" og "Den jenta som får deg vil være verdens heldigste", noe som bare skapte enda mer krøll siden det var ganske opplagt at det ikke var en eneste kjeft som var interessert i meg ut over en skulder å gråte på. Dette tæret enda mer på selvtilliten, og jeg følte meg som verdens største null siden jeg tydeligvis var en likanes knott som helt sikkert kom til å være interessant for "noen" en vakker dag. Dvs alle andre enn de jentene jeg kjente, tydeligvis.

Man kan så spole seg gjennom stadig økende mengder frustrasjon, desperasjon og tanker om at tredve år på denne steinhaugen nærmet seg styggfort og at jeg kom til å dø både ukyssa og upult, fram til jula i 2005. Jeg satt og glodde på pc-skjermen, der jenta jeg hadde flørtet med de siste par månedene akkurat hadde skrevet at hun hadde møtt en annen, og at møtet vi hadde planlagt ikke ble noe av. Hurra. Jeg hadde også blåst en sjanse på vårparten og sendt en sommerflørt i dass det året pga at jeg var en nøden tøffel, og dette var den berømte dråpen. For å gni ekstra salt i såret fikk jeg en lam unnskyldning om at det var avstand som hadde gjort det, bare for å finne ut at fyren hun hadde funnet bodde ca like langt unna henne som jeg gjorde. Dobbelt hurra.

Den kvelden gikk jeg på google og søkte på "how to pick up women", og fikk mitt første møte med sjekkemiljøet. Telefonregninga ble svær og nedlastingene mange, men bevæpnet med ny kunnskap om hvordan ting fungerte gjorde jeg ganske kjapt fremskritt. Jeg begynte å få oppmerksomhet fra damer, noe jeg aldri hadde fått før. Jeg fikk også smaken på nettdating og gjorde grei suksess der, noe som en snau måned senere resulterte i mitt første kyss. Vi endte i senga, men jeg var såpass usikker at det ikke ble noe på meg. Dog, jeg hadde funnet gull. Jeg hadde fått håp.

Det gikk et drøyt halvår og noen nettdater til, blant annet en episk fuckup der dama faktisk spanderte bussbillett på meg og generelt var _veldig_ frampå, uten at jeg helt tok hintet. Så en vakker dag da jeg var hjemme hos moder'n på ferie lå det melding i innboksen min. Igjen. Hun var søt og vi fikk umiddelbart god tone. Meldingene ble raskt temmelig drøye, vi chattet nesten hver dag og siden hun bodde en ikke altfor lang busstur unna avtalte vi etter hvert å møtes. Som sagt så gjort, og jeg tror det må være en av de få datene i historien der det har blitt diskutert hvordan stålbåter kan flyte.

Man spoler seg gjennom gåtur, is og pizza, og på tampen av kvelden ble det diskutert film av alle ting. Hun lurte på om jeg hadde sett ... jeg tror det var Gremlins, og siden jeg ikke hadde sett den på noen år ble det til at hun inviterte meg hjem til henne. Vi kom aldri så langt at vi fikk sett den filmen, for å si det sånn ...

Vi datet et par måneder, helt til ferien min var slutt og jeg skulle flytte nordover for å ta fatt på skolen igjen. Hun mislikte derimot tanken på å få sett meg maks to helger i måneden, så hun gjorde det slutt. Jeg syns såklart det var trist, men samtidig hadde jeg fått pult. Jeg hadde kommet i mål. Jeg hadde fått oppfylt drømmen som hadde kvernet rundt i knollen min i over et tiår. Yei! Seier! Roma Victor! Ja, riktig ...

Det gikk rett til helvete etter det for å si det pent. Jeg hadde fått oppfylt en drømm som hadde dominert omtrent hver eneste dag av livet mitt de siste årene, såeh ... hva nå? Hele tilværelsen min hadde stort sett kretset om det å få pult, og nå som "junior" endelig hadde fått litt så forsvant motivasjonen til å fortsette nærmest over natta. Jeg hadde ikke lenger noe formål, men siden jeg fremdeles hadde plenty med mental bagasje snudde jeg fokus innover og bestemte meg for å forsøke å nøste opp i rotet som fremdeles befant seg mellom øra. Dessuten, jeg hadde jo lykkes en gang så hvorfor skulle jeg ikke klare det på nytt? Sant?

Jah ...

Ca fire år forsvant mens jeg "ryddet". Dvs jeg absorberte ca alt jeg kom over av teori, grublet masse, analyserte enda mer og var ute et par ganger i uka for å holde ting ved like. Les: Jeg glodde på damene og tenkte "jeg kan hvis jeg vil" uten at jeg noen gang prøvde meg eller utfordret den tankegangen. Jeg var også innom en bootcamp med GV, noe som for så vidt gikk greit nok. Misforstå meg rett her, gutta var fantastiske og opplegget var meget godt, men i etterpåklokskapens lys var jeg på jakt etter en magisk pille som ville få damer til å ramle ned i fanget mitt. Så kunnskapen ble liggende og mugne helt til jeg fikk en aha-opplevelse og så hva som foregikk.

Det ble nytt kræsj og jeg innså "sannheten", nemlig at jeg ikke hadde det som trengtes for å lykkes og at jeg kom til å bruke all min tid på egoronking hvis jeg fortsatte. Så jeg gjorde det eneste som virket fornuftig og la alt som luktet av sjekking på hylla med øyeblikkelig virkning. Jeg distanserte meg så helt og fullstendig fra damer at en kompis av meg beskyldte meg for å ha blitt aseksuell, og det var neppe langt fra sannheten. Jeg ble fullstendig passiv, og skiftet fokus fra "damer" til "moro." Jeg gikk fremdeles ut to-tre ganger i uka, men konsentrerte meg helt og holdent om å suge inn stemningen, ha det gøy på egen hånd og gi en lang, blank faen i alle andre. Jeg klarte også å knekke koden med å leve i øyeblikket, noe som hadde den uforutsette konsekvensen at følelseslivet mitt gikk fra Himalaya til Bonneville-saltsjøen da omtrent alt jeg følte viste seg å være forbundet med enten fortid eller fremtid. Så fra berg-og-dalbane til temmelig flatt, med andre ord.

Ironisk nok viste dette seg å være den magiske pillen jeg hadde vært på jakt etter, og jeg gikk fra å få ett blikk fra ei tilfeldig jente en gang eller to i året til å bli regelrett sjekket opp på jevnlig basis. Jeg opplever at jenter tar initiativ og åpner meg så og si hver gang jeg er ute, mange tar også initiativ til fysisk eskalering, grinder, grafser på meg, vil ha klem etter å ha snakket med meg i fem minutter, driver med det iallfall jeg tolker som blikkflørting over en lav sko, henger rundt meg som møll rundt et stearinlys, og jeg har også hatt en del tilfeller der jenta har gått for kysset.

Man skulle kanskje tro det var himmelen, men siden jeg bestemte meg for å slutte så bryr jeg meg fuck all, og jeg blir ærlig talt bare forvirret siden jeg går omtrent alt "feil" ifølge tradisjonell sjekketeori. Jeg mener ... Jeg er så og si aldri sosialt aktiv og sitter stort sett på ræva mens jeg etter beste evne forsøker å ødelegge stemmen min, forteller meg selv dårlige vitser og ser på alle damene som går forbi. Jeg er nærmere saccosekk enn hunk, folk klarer som regel aldri å holde på oppmerksomheten min mer enn ti sekunder om gangen og jeg kler meg som en dass. Likevel går det knapt en kveld uten tilfeldig skåling, high fives og fistbumps, ifølge stort sett alle jeg har vekslet såpass mange ord med er jeg tydeligvis verdens mest fantastiske fyr, og jeg opplever stadig at folk kommer bort og vil ha et bilde av seg selv sammen med "kongen." Akkurat som jeg skulle være en jævla kjendis eller noe.

Jeg har forsøkt å komme meg ut av det der noen ganger, men siden jeg bare ender med en ubegripelig mengde frustrasjoner hver gang jeg åpner "døra" og forsøker å komme over passiviteten så har jeg rett og slett gitt opp.

My story.

Stemning


Unloved

#39
Like greit å ta forumhinna her som i en hvilken som helst annen tråd, så vi kjør:

Vel, barnehagen har jeg ikke så mange spesielle minner rundt, gikk vel bare delvis i barnehage tror jeg.

Men barneskolen derimot, vi begynte i første klasse og allerede første dagen falt jeg pladask for en kjempesøt og snill gutt *sukk*
Men han ble nok ganske flau av denne oppmerksomheten, jeg lå nok et par hakk foran de andre i klassen når det gjaldt utvikling. Så det endte med min første kjærlighetssorg og begynte allerede der å lure på hva som var galt med meg siden han ikke ville holde meg i hånda eller si vi var kjærester (toppen av romantikk vet du  ;) ).
Jeg var ulykkelig forelsket i han resten av barneskolen. Hadde en periode ett par år senere hvor jeg var betatt av en litt eldre gutt også, men jeg hadde glemt hans existens på dagen dersom gutten i klassen hadde vist interesse.
Vi hadde også en del ødeleggende leker for senere sosial omgang, f eks hvs noen "spør på deg" og du svarte ja, så ropte hele skolen INNBILSK! i ukesvis etterpå, derfor svarte man nesten automatisk nei. Og så var tonen, spesielt oss jenter imellom, ganske nasty, vi kranglet stadig vekk og måtte hele tiden påpeke hverandres feil, spesielt de feilene som gikk på utseendet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen og ble forelsket i en gutt jeg delte fritidsaktiviteter med. Det var også i dette momentet jeg begynte å inne at jeg kanskje ikke var helt streit, men jeg var litt for ung til å skjønne det og trodde det var helt normalt å ha slike tanker om eldre jenter.
Ihvertfall, tilbake til fritidsgutten, han var overhodet ikke interessert. Og ryktene fløy vilt, jeg hadde vært så dum at jeg betrodde meg til noen jeg trodde var vennene mine, men som viste seg å bare se etter en unnskyldning for å drite meg ut. Noe som resulterte i noe jeg vil kalle direkte mobbing fra både hans og min klasse.
Jeg kom meg da over han, men det var ingen andre som viste interesse heller, desverre. Og på dette tidspunktet hadde ALLE jeg kjente debutert sexuelt, utenom meg.

Så begynte jeg på VGS. Mine beste skoleminner har jeg derfra. Der innså jeg for alvor at jeg var bifil, men mer om det senere.
Jeg forelsket meg i en russ som alle de andre jentene på skolen også var forelsket i. Noen fant det ut, og dermed var dte jeg som ble det naturlige mobbe-målet, ingen av de andre jentene som var forelska i han ble utsatt for samme oppmerksomheten. Det hjalp jo ikke at jeg ble DRITFLAU når noen nevnte det og pekte på meg heller tenker jeg, så "venninnen" min anbefalte meg å skrive ett brev til han. Hun hadde jo MASSE erfaring med gutter, så DET hørtes jo lurt ut, ikke sant?
Joda, gutten satt og lo så han skreik  :-\
Tror aldri jeg har blitt så såret i hele mitt liv, både av sviket til venninnen min, og at noen faktisk kunne være så hjerteløse. Så det slet jeg da med å komme over i noen år....

Desverre var alle andre som viste interesse for meg kun interessert i ett ligg, eller det var iallefell slik jeg følte det når de hele tiden begynte å klå på meg i løpet av 5 min etter at vi havnet alene sammen. En fyr klarte visst også å skryte på seg ett ligg med meg, uten at jeg noen gang lå med noen av de. Jeg var for opptatt av å lure på hva som var galt med meg siden ingen ville bli kjæresten min til å i det hele tatt tenke på sex. Så jeg ble litt fandenivoldsk og bestemte meg for at hvis jeg ikke var bra nok til å være dama dems, skulle jeg faen ikke gi dem gleden av ett knull heller.

Samtidig, midt oppi denne såretheten begynte jeg å utvikle følelser for ei annen venninne. Hun sa hun begynte å lure på sin egen sexualitet når jeg var i nærheten, og jeg skjønte at min tidligere fascinasjon for den eldre jenta på en fritidsaktivitet måtte ha vært en forelskelse. Men det ble liksom aldri noe mer enn at vi innså at vi var skeive og likte hverandre veldig godt. Ingen av oss turde å ta første steg til å ha sex for eksempel. Hun hadde psykiske problemer og ble flyttet til ett fosterhjem, jeg slet med helsen og måtte utsette skolegangen, så vi mistet kontakten.

Ble sittende en del på internett og kom i kontakt med en fantastisk fyr i USA. Han klarte å få meg til å tro på at jeg også har verdi, at jeg faktisk er smart og kul og morsom, og dermed innbilte jeg meg at problemet var nordmenn. Desverre var denne amerikaneren allerede 30 år (og jeg var vel 17, populært kalt jailbait der borte), og han insisterte derfor på at jeg var alt for ung for han. Så da ble det jo ikke noe DER heller.... *sukk*
(Innen jeg var gammel nok hadde han fått seg dame som var gammel nok).

Så innen denne tiden kan du jo kanskje tenke deg at jeg var rimelig ustabil når det kom til hjertesmerte, og gjorde da det eneste "logiske". Jeg ble totalt fjortiss og falt for en dansebandsanger som var dobbelt så gammel som meg. Der visste jeg jo i alle fall hva sjangsene mine var ;)
Det var egentlig litt befriende, jeg kunne drømme romantisk om noen som ikke engang visste at jeg likte noe mer enn musikken. Men du vet, man kan jo ikke holde på som en annen fjortiss når man er rundt 20 år.
Så, da gjorde jeg det neste logiske, jeg falt for en homofil fyr. Det var ikke BARE min feil da, han sendte en del mixed signals som fikk meg til å tro han kanskje var bi, men det var han jo ikke. Han likte bare å flørte tydeligvis. Det var jo også en læring, at jeg kunne være forelsket i noen som så på meg som en venn, og ikke bare en plage slik som alle andre enn ut-av-skapet-venninnen min hadde gjort.

Og så... Så møtte jeg The Love Of My Life. Og for en gangs skyld klikket ALT (trodde jeg). Han innledet flørten, ba meg på date, viste interesse når jeg snakket, trøstet når jeg var lei meg, lo når jeg var morsom og støttet meg i kampen mot helsa. Så jeg trodde virkelig at nå har jeg endelig funnet den rette, en som ikkke bare er interessert i sex, men i MEG og i tillegg er alt jeg noensinne har kunnet ønske meg i en mann (smart, pen, morsom, empatisk, snil, etc). Så jeg ble hodestups forelsket, men det tok litt tid før jeg skjønte det selv. Så jeg vet ikke hva jeg gjorde galt, kanskje jeg ble for ivrig?
Ihvertfall skjønte han at jeg var forelsket og sa han var veldig smigret.... Det var første grunn til å heve på brynene.. Man sier da ikke bare sånt, eller? Man sier vel også om interessen er gjensidig? Men neida, ikke noe sånn. Og ett par uker til holdt han på med ting jeg senere har gjenkjent som push&pull-teknikker før han en dag fortalte at han hadde vært på date. Og han var SÅÅÅÅÅ forelsket, og selv om han visste at jeg HADDE vært forelsket i han, så håpet han at jeg unnet han dette.  :'( Jobbet i mange år for å komme over den historien, og noen ganger er jeg ikke helt sikker på om jeg er ferdig med den enda.

Siden har jeg faktisk ikke funnet noen spesielt interessante, og dette begynner å bli en del år siden...
Nettdating er jo komplett umulig, og gutter på byen begynner å klå før jeg har i det hele tatt har fått sagt navnet mitt....
Av hobbyer og sånn deler jeg mest interesser med godt gifte damer i 50årene (herregud jeg må være verdens mest kjedelige person), så da treffer jeg ingen der heller. Og nå har helseproblemene mine blitt såpass merkbare at jeg egentlig burde melde meg på "The Undateables", så interessen for å i det hele tatt prøve er totalt borte vekk. Så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt meldte meg inn her.

Apekatt

Gratulerer! Du har kommet til rett plass :) Hvis du ikke allerede har vært der, sjekk ut usminket.no som er jentesiden til GV. Der finner du det meste du trenger for å skjønne deg på gutter.
Også kommer sikkert de litt mer erfarne her inne på forumet og svarer deg litt dypere. Hvis ikke, lag et eget innlegg, gjerne i jentetråden, der du kanskje deler opp og forkorter/konkretiserer problemene dine noe :)

Unloved

Quote from: Apekatt on June 07, 2013, 23:08:24 PM
Gratulerer! Du har kommet til rett plass :) Hvis du ikke allerede har vært der, sjekk ut usminket.no som er jentesiden til GV. Der finner du det meste du trenger for å skjønne deg på gutter.
Også kommer sikkert de litt mer erfarne her inne på forumet og svarer deg litt dypere. Hvis ikke, lag et eget innlegg, gjerne i jentetråden, der du kanskje deler opp og forkorter/konkretiserer problemene dine noe :)

Takk ;)
Har lest på alle sidene til GV-gjengen, så skal vel finne ut av det etterhvert. :)

Quote from: Greeneyed on June 11, 2013, 01:43:57 AM
Velkommen hit, forresten, Unloved! Vil gi deg et tips; ikke tenk at det ikke finnes bra folk på nettet eller på byen. Sånne begrensende tanker gjør ikke ting bedre. Jeg tror absolutt det finnes bra folk både på nettdatingsider og på byen (de fleste jeg kjenner drar hvertfall ut iblant). Har du et greit sosialt nettverk nå? Det er kjekt å møte folk gjennom felles venner ;) Ellers tror jeg ikke du er verdens kjedeligste person! Bare om du gjør deg kjedelig, i tilfelle. Ser du deg selv som kjedelig blir du også kjedeligere å henge med, så jeg vil heller anbefale deg å verdsette egne interesser og meninger - det er gøy å snakke med engasjerte folk! Uansett, lykke til! :)

Tusen takk :)
Jeg vet jo at det finnes bra folk der ute, problemet er bare at ingen har klart å vekke min interesse siden den siste historien. Enten fordi jeg setter listen der han var, eller rett og slett fordi jeg har mistet totalt lysten. Jeg er litt usikker på akkurat hvor problemet ligger.

Mitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)

Greeneyed

Quote from: Unloved on June 11, 2013, 10:54:10 AM
Tusen takk :)
Jeg vet jo at det finnes bra folk der ute, problemet er bare at ingen har klart å vekke min interesse siden den siste historien. Enten fordi jeg setter listen der han var, eller rett og slett fordi jeg har mistet totalt lysten. Jeg er litt usikker på akkurat hvor problemet ligger.

Mitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)

Jeg skjønner hva du mener. Kanskje du bør prøve å leve mer "i nuet", og altså ikke tenke så langt fram ..? Lettere sagt enn gjort, men på den måten er det enklere å bli kjent med personer uten å måle dem opp mot han for sju år siden. Det høres jo uansett ikke ut som han behandlet deg så bra på slutten, så SÅ fantastisk kan han vel ikke være? Man kan fort få et slags glansbilde av hvordan en person var, særlig når du også var forelsket, selvsagt ... Da ser man ofte bare det positive.

Så modig av deg å bare flytte til utlandet uten noe sosialt nettverk der! Skjønner det fort kan bli vanskelig å møte nye folk når situasjonen er sånn. Men når du er ute, på butikken, for eksempel, kan du jo prøve å smile til folk (både damer og menn), det er så hyggelig, og man kommer fort i prat med folk på den måten, til og med i Norge! Når interessen din uansett ikke er på topp er det selvsagt litt annerledes, men det kan jo tenkes at interessen øker når du blir litt kjent med spennende mennesker også. Huff, jeg aner ikke helt hva jeg snakker om her, prøver bare å gi mine tanker rundt det du skriver, mye mulig det ikke passer for deg i det hele tatt :)

VB

Quote from: Unloved on June 11, 2013, 10:54:10 AMMitt sosiale liv er ganske begrenset for tiden, jeg har flyttet til det store utlandet og kjenner ikke så mange her enda. I tillegg krangler helsen en del, noe som gjør at det ikke er så lett å komme seg ut for å finne nye venner som jeg skulle ønske. Så det er kanskje like greit at interessen for andre er på ett absolutt bunn-nivå? ;)

Jeg gjorde det samme for 5 år siden, flyttet ned og bodde sammen med ex-dama. Når det ble slutt var jeg alene i Berlin uten noen venner i byen og jeg studerte ikke heller så jeg møtte ikke folk den veien heller. På jobben var det stortsett bare folk som var 15-20 år eldre enn meg, så få muligheter der også.

Så hvis du ikke studerer (og kan møte folk den veien) vil jeg anbefale å joine språkkurs (hvis det er aktuelt) eller bare finne en bar du liker og henge litt der (hvis du liker barer). Og et spørsmål, hvilket land er det du har flyttet til?

Unloved

Quote from: Greeneyed on June 11, 2013, 11:46:57 AM
Jeg skjønner hva du mener. Kanskje du bør prøve å leve mer "i nuet", og altså ikke tenke så langt fram ..? Lettere sagt enn gjort, men på den måten er det enklere å bli kjent med personer uten å måle dem opp mot han for sju år siden. Det høres jo uansett ikke ut som han behandlet deg så bra på slutten, så SÅ fantastisk kan han vel ikke være? Man kan fort få et slags glansbilde av hvordan en person var, særlig når du også var forelsket, selvsagt ... Da ser man ofte bare det positive.

Så modig av deg å bare flytte til utlandet uten noe sosialt nettverk der! Skjønner det fort kan bli vanskelig å møte nye folk når situasjonen er sånn. Men når du er ute, på butikken, for eksempel, kan du jo prøve å smile til folk (både damer og menn), det er så hyggelig, og man kommer fort i prat med folk på den måten, til og med i Norge! Når interessen din uansett ikke er på topp er det selvsagt litt annerledes, men det kan jo tenkes at interessen øker når du blir litt kjent med spennende mennesker også. Huff, jeg aner ikke helt hva jeg snakker om her, prøver bare å gi mine tanker rundt det du skriver, mye mulig det ikke passer for deg i det hele tatt :)

Ja jeg prøver på det, vært på sånn selvutviklingskurs og div. der ALT handler om å leve i nuet. Men det er liksom... jeg synes folkene er koselige der og da, og så har jeg glemt at de i det hele tatt eksisterer 10 minutter senere (sånn for å overdrive litt ;) ). Interessen for hvem de er som menneske setter seg på en måte ikke fast.
Men du har kanskje rett i at interessen vil øke hvis jeg begynner å omgås folk bare for å omgås dem, sånn til å begynne med. Skader jo ikke å prøve hvertfall :)

Quote from: VB on June 11, 2013, 12:07:23 PM
Jeg gjorde det samme for 5 år siden, flyttet ned og bodde sammen med ex-dama. Når det ble slutt var jeg alene i Berlin uten noen venner i byen og jeg studerte ikke heller så jeg møtte ikke folk den veien heller. På jobben var det stortsett bare folk som var 15-20 år eldre enn meg, så få muligheter der også.

Så hvis du ikke studerer (og kan møte folk den veien) vil jeg anbefale å joine språkkurs (hvis det er aktuelt) eller bare finne en bar du liker og henge litt der (hvis du liker barer). Og et spørsmål, hvilket land er det du har flyttet til?

Det var tøft gjort :) Var dama di tysk, eller bare flyttet dere dit sammen på impuls?
Hvordan fant du venner til slutt da? Hang mye på kafe/bar, og gikk på div kurs, eller...?
Språkkurs er nok ikke aktuelt, for jeg har holdt meg i Skandinavia ;) Men Norge virker jo veldig langt vekk alikevel, det er større kultursjokk enn jeg hadde regnet med... (For ikke å snakke om naturen *sukk*)