Jeg er på en måte enig i at det burde være lettest å være den som dumper eller ignorerer, Vinnersmilet. Men selv er jeg mye bedre på å bli dumpa. Da føler jeg ofte a) At jeg har en grunn til å være lei meg, det er lov å gråte, b) at jeg uansett har lært noe, og noen ganger også c), at jeg har rett til å være sint, at vedkommende er en drittsekk.
Når jeg er den som avviser føler jeg at jeg har en altfor stor mulighet til å påvirke hvordan en person tenker om seg selv - i negativ retning. Jeg vet jo at
jeg alltid klarer meg, men f.eks. det ospeløvet av en nervøs stakkar som jeg var på date med sist kan kanskje ta en avvisning (av hvem som helst, at det er meg er tilfeldig) ganske tungt. Kanskje vil han bære med seg en dårlig erfaring videre, og være enda mer nervøs og usikker neste gang han møter ei jente. Jeg vil ikke være en som dømmer andre mennesker, sier om de er "bra nok" for meg eller ikke. For det er jo ikke sånn, alle er bra nok, vi er bare forskjellige, og ikke alle passer sammen. Bah, hvorfor kan man ikke bare være superhyggelige mot alle, ikke såre noen, og samtidig unngå sånne situasjoner?
@Dwerg; Takk for klart og tydelig råd. Det er kanskje mulig at du leser ham litt for mye gjennom dine egne erfaringer? Han har bare møtt meg én gang, vi satt på kafé i to timer, det er alt. SÅ betatt blir man ikke av så lite. Tipper du hadde litt mer grunnlag enn én date for å være så betatt? For denne fyren ... Han kjenner meg ikke, ikke litt en gang. Men hvis han venter eller tenker på meg, er det helt sant at det er best å bare gi klar beskjed. Håpet han bare skulle glemme meg, men det krever kanskje at han har noe annet på gang med noen først.
