Hvilket som helst nivå, hopp i det. Om man ønsker å bli god da, framfor å underbevisst "ville" ha "gode grunner" til hvorfor man ikke blir god.
Om noen er PSYKISK SYKE/klinisk deprimerte osv derimot stopper min "ekspertise"..
Det som er mitt over-arching budskap her er at man ikke bør hindre seg selv eller utsette (jeg må bare fikse X først før jeg kan begynne å approache/..) å "TAKE RIGHT ACTION" uansett hvilke føøøøølelsa (nord-norsk) man har i øyeblikket, og at støttehjul ikke er en løsning, men snarere enn kortsiktig fjerning av symptomer.
Skal man basere seg på noe så flyktig som følelser? Når du ligger i sofaen og er sliten så føøøøler man at man ikke vil dra ut i dag. Men
om man ønsker å bli god, så drar man ut for det. Og man føøøøler at man har AA, men
om man vil bli god så gjør man approaches for det.
At man FØLER noe betyr ikke at det ER sånn.La meg spesifisere at jeg absolutt ikke sier at AA er en myte, men at
Det at man MÅ bli kvitt AA er en myte.
Huge difference.
Dette sier jeg fordi jeg, selv etter å ha vært av og på "in the Game" i 8 år, får AA i en eller annen form omtrent hver gang.
Altså ER jo jeg en av de som "aldri kommer seg over denne kneiken" som du skriver. Derimot har jeg lært meg å leve med det.
Dette hadde jeg håpet skulle være befriende lesning for noen som "sliter med å bli kvitt AA", fordi målet deres om å "bli kvitt AA" ikke nødvendigvis er et reellt mål, chasing clouds!
"Hvis jeg bare kvitter meg med AA så kan jeg begynne å approache" Fuck det, start NÅ.
Dermed kan man ta det nye perspektivet at man bare hopper i det og gradvis blir nummen til følelsen.
Jeg har blitt mer og mer nummen over tid.
AA kryper tilbake på meg om jeg er rusten, om det er på makro-nivå (har ikke vært ute på mange dager/uker) eller mikro-nivå (første approaches for kvelden). Her gjelder det å få snøballen til å starte å rulle, så blir jeg fri etterhvert.
Jeg blir "kvitt AA" hver kveld, ved å hoppe i det. Jeg blir nok aldri totalt kvitt AA for godt.
Hjernen søker overlevelse (evolusjonsbiologi, stammesamfunn -blabla) og ønsker å holde seg innenfor komfortsonen, for å gulpe opp en gammel (men sann) PU-klisjé.
Hjernen min spiller meg et puss, for når jeg hopper i det så er det ikke så farlig som jeg trodde på forhånd.
Ikke hør på unnskyldningene hjernen din kommer opp med, med andre ord.
Her om dagen når jeg gikk ut alene og edru for å daygame så var det et par dager der jeg var helt ræva, det var vanskelig, jeg hadde AA, turte ingenting. Men jeg VET at det er hjernen min/følelsene mine som ønsker å hindre meg i å bli ukomfortabel, "gjøre noe stammen evt kan reagere negativt på".
Det betyr ikke at verden er skummel, men at min opplevelse av verden føles skummel.Om man vet dette kan det muligens hjelpe også.
"Its just an illusion"
Kongruens er også en fin måte å deale med AA på. Approach, og om du er nervøs,
si at du er nervøs!
Jenter aksepterer mer fra deg da, og de hjelper deg gjerne å holde samtalen i gang, pluss at du får bevist for deg selv at det er greit å approache selvom man er nervøs.
AA blir en slags negativ spådom om framtiden, man ønsker ikke å bli avvist/ drite seg ut, redd for å få juling, man er outcome dependent, man har "knapphets-tankegang" osv. Man legger rett og slett for mye vekt på approachen.
Fjern forventningene, lavere kriterier for suksess.
Motbevis tankene, om man er på "lavt nivå" så legg lista deretter. Vær sosial.
Skal man lære seg cold approach pickup så praktisér cold approach pickup, på samme måte som om man må gå på skøyter for å lære seg skøyter. Man KAN gå og lære seg å få bedre balanse på forhånd, og herde leggene og halebeinet på forhånd for at det ikke skal være så vondt å falle når man begynner, men ved et eller annet tidspunkt så MÅ man ta på seg skøytene og komme seg ut på isen. Og man kommer til å falle.
Kommer man egentlig utenom det?
Jeg syns det er en bedre måte enn å kjøre støttehjul-stylen. Toughen up.
UNDERSTREKER at jeg IKKE sier at det er (
føles) lett, og jeg er ENIG i at det er mer komplekst enn kanskje Tom ser for seg, og at MÅTEN man klarer å slutte å tenke negativt og begynne å tenke positivt ikke nødvendigvis
bare er "å tenke positivt".
Angående Geir, det fungerer kanskje dårlig for ham å "bare tenke positivt" fordi han ikke føler seg positiv at the time. Men om han vil ut av depresjonen så, igjen, MÅ han jo, hvertfall
en eller annen gang slutte å tenke negativt og begynne å tenke positivt, uavhengig av hvor lang tid det tar eller hvilken komplekse metode han velger for å nå målet. Her kommer man jo heller ikke utenom at man må bevege seg mot målet.
Mange er komfortable med depresjonen sin og "vil" fortsette å ha den (i underbevisst ønske-å-fortsette-å-føle-det-samme-jeg-føler- ((better the devil you know/ depresjonen er min komfortsone))-måten, IKKE i "jeg ønsker aktivt å være deprimert og jeg
liker det"-måten)
Jeg kjenner meg igjen mer i Tom, kompisen min som jeg nevnte ER Geir. :-D Forstår at han føler at det er vanskelig, men samtidig så syns jeg han bruker det som en unnskyldning og er feig. Er kanskje WP bedre enn LP?
Men på samme måte som at det ikke er så lett som Tom ser for seg, er det jammen ikke så vanskelig som Geir ser for seg heller. Geir blåser opp betydningen av å approache/bli avvist/ se dum ut. Det er visse ting Geir ikke vet som Tom vet, som f eks at
ingen husker dette om 2 uker, at jenter forventer å bli forsøkt sjekket opp/snakket til på byen, osv osv.
"Dette passer ikke inn i Toms fantasier"
OG, positivitet passer ikke inn i
Geirs fantasier. (Det er ikke bare Tom som har fantasier, også Geir sitt forsøk på å forutse framtiden ("jeg kommer til å bli avvist" / "dette er så vanskelig") er fantasier)
For det begge gjør er jo å uttrykke sin subjektive
tolkning av virkeligheten, (og forutsigelser om framtiden).
Men Tom sin fantasi hjelper Tom, Geir sin fantasi hindrer Geir.
Tom har sett hva som er mulig om man ikke tar ting så alvorlig og ønsker å dele det med Geir, men for Geir så er det helt utrolig at Tom ikke ser hvor vanskelig det er. "Min kompis Geir" ser også bort fra mine resultater (eller mener at han "ikke vil bli en sånn player" (rasjonaliserer bort at han ikke tar action)) og vil heller fortsette å gjøre det han alltid gjør (som ikke gir resultater) enn å engang gi mine mindsets/ "teknikker" et ærlig forsøk fordi han "vet/har bestemt seg for" at det er vanskelig. Kanskje litt besides the point men han identifiserer seg med den offerrollen, han "ER" han som ikke får damer.
Man skal ikke undervurdere
identitet sin rolle i det heller.
"Jeg er så deprimert jeg. Jeg suger med damer"
Jeg er enig at det subjektivt oppleves som vanskelig, men det betyr ikke at det ER vanskelig i seg selv, om man gjør de tingene man bør framfor å klage over at det oppleves vanskelig.
"Tom tenker derimot aldri at det er teknikkene hans som suger, nei, fordi han får det jo til å fungere."Om Geir tror han ikke kan få til det Tom klarer, så har han negative tanker om seg selv. (ehh fatboy, duhhh..) Det betyr ikke at tankene er sanne. De som er gode/ blir gode går ut gang på gang på gang og hopper i det. Jeg vet ikke om en bedre måte å bli god på. Det kan Geir også klare om han "bare gjør det" uavhengig av hva han
føler om det. Eller han kan la følelsene hindre seg. Det er helt og holdent opp til Geir.
Geir tror kanskje Tom ble født med de riktige mindset´ene og ikke har grunnlag for å forstå Geirs komplekse følelser, men Tom vet at han har vært ute og pusha seg og blitt nummen til avvisning pga at han har blitt avvist mange nok ganger til å forstå at det ikke har den betydningen Geir mener det har.
Take right action! Mulig jeg bare "er Tom" her igjen altså, men det ER suksess når du greier å approache selvom du kjenner AA. Det er
definisjonen på suksess i mine øyne. IKKE eksterne resultater som Geir depper over å ikke få, men at man pushet seg til å gjøre det man vet man burdte gjøre, som
på sikt vil gi resultater.
Tom sier: "Sack up and GO." Og tenker: "Whats the big deal?"
Tom ønsker Geir alt godt og VIL at han skal innse SIN EGEN VERDI.
Han ønsker at Geir skal slutte å sette kvinner over seg selv og legge mer vekt på hva de mener om han enn hva han selv mener og dermed la kvinnene som avviser ham diktere hans selvfølelse (uten at kvinnene har skyld i at Geir tolker det slik.)
Geir: "jeg ble avvist - jeg er verdiløs" (knytter falske "bevis" til opplevelsene sine. X betyr Y.)
Tom: "jeg ble avvist - haha" (gir faen fordi han har forstått at det ikke betyr at han er verdiløs)
Når Geir er så desperat etter et utfall (ikke bli avvist) blir han en value leech som ønsker bekreftelse (her som fraværet av avvisning) og kommer ingen vei, og jenter får blærekatarr.
Man har forskjellig utgangspunkt ja, men spørsmålet blir vel mer "vil man bli god eller ha gode unnskyldninger?"
Med mindre man er helt skada så kan man bli i det minste descent god om man bare følger stien.
Da jeg startet med dette for 150 år siden så var jeg veldig feig. Det er mye av grunnen til at jeg sier, ikke utsett det uunngåelige.
Hva er TRE? Om det er et sunt alternativ
som har hjulpet deg og andre så er jo det flott. Så lenge man ikke bruker det som unnskyldning.
(Jeg skal bare X først)
Man kan vel gjøre TRE og fremdeles ikke utsette å approache?
Anyway, nå døde jeg av å skrive så langt.
K.O.
Peace,
FatBwoiii
